Trondheimsfjordelvene har tapt fiskere og relativt sett også andeler av laksefiske i Norge. Likevel er dette fortsatt det viktigste laksefiskeområdet i Norge. Her landes en fisk i Verdalselva. (Foto: Stian Stensland)
Trondheimsfjordelvene har tapt fiskere og relativt sett også andeler av laksefiske i Norge. Likevel er dette fortsatt det viktigste laksefiskeområdet i Norge. Her landes en fisk i Verdalselva. (Foto: Stian Stensland)

Laksefiske – fra matauk til milliardindustri

1. juni går startskuddet for årets laksefiske. En av fem lakser som biter på kroken i de om lag 300 norske elvene, settes tilbake. Likevel er ihuga fiskere villige til å betale mye for naturopplevelsen.

Publisert

Laksefisket er eksempel på hvordan reiselivet har gjennomgått store endringer. Den moderne, norske turismen startet med laksefiske i 1830-årene. Da kom britiske lakselorder til Norge for å fiske. De valfartet landet etter gode lakseelver og ressursene syntes å være utømmelige og markedet var lite. 

Slik er det ikke lenger. 

I dag fisker opp mot 100 000 personer årlig i norske lakseelver. Det krever varsom forvaltning av en ressurs som er under press og kunnskap om laksefiskere og elveeieres holdninger til en friluftsaktivitet i kraftig endring.

Halvparten så mange

Villaksen har en helt spesiell plass i norsk kulturhistorie. I Gulatingsloven fra 1274 heter det blant annet at laksen «ganga skal Guds gåva til fjells som til føre, um ganga ho vil». Loven inneholdt klare føringer for hvem som hadde rett til å fiske og forbud mot å hindre fisken i å vandre fritt fra fjære til fjell. 

I 1983 var det over én million villaks som svømte tilbake til norskekysten. I 2014 hadde bestanden sunket til 475 000. 

Færre laks inn til norskekysten de siste 5–7 årene har gitt strengere kvoter, redusert sesonglengde og stengte elver i flere regioner. Dette har medført at laksefiskerne i løpet av kort tid har måttet tilpasse seg nye fiskeregler og bestandsforhold. 

– Færre laks og strengere regler har gitt færre fiskere, sier forsker Stian Stensland ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). 

Han forteller om en nedgang på 20 prosent i antall fiskere fra 2012 til 2013 og 2014, men med en liten oppgang i 2015 da det også ble mer laks til elvene. Det mest populære område – Trondheimsfjordelvene med Gaula og Orkla i spissen – er de som har merket dette best. 

Stian Stensland. (Foto: Gisle Bjørneby)
Stian Stensland. (Foto: Gisle Bjørneby)

– Selv om oppdrettspåvirkning gjennom rømminger og lakselus er den største trusselen mot villaksen, ser vi at mange fiskere slipper tilbake laks frivillig som et bidrag til å sikre nok gytefisk. 

– Når det gjelder gjenutsetting, så har mye endret seg på kort tid, sier Stensland. 

Han leder forskningsprosjektet «Bærekraftig laksefisketurisme i endring».

Vanligere å slippe laksen tilbake i elva

Mens det for ti år siden var uvanlig å sette laksen ut i elvene igjen, har nedgangen i villaksstammen ført til økt aksept hos fiskerne til å sette fisken ut igjen. 

I 2014 svarte 50 prosent av fiskerne at de hadde sluppet ut laks den siste sesongen de fisket i Norge. Hovedårsaken til at fiskerne valgte å sette fisken ut enten frivillig eller at kvote- og fiskeregler gjør det, er den synkende bestanden av villaks.

For elveeiere viser en spørreundersøkelse fra 2013 for Orkla og Verdalselva at elveeierne var noe mer skeptiske til gjenutsetting fordi de frykter skader på laksen. Elveeierne preges også i større grad av at de anser laksefiske som matproduksjon, der det «å leke med maten» framstår som unaturlig.

– I enkelte elver er det sterke meninger for og mot gjenutsetting, og vi snakker nok om konflikter her, både mellom og blant ulike fisker- og elveeiergrupper, sier Stensland. 

Han mener det er viktig å kartlegge og forstå fiskernes og elveeiernes holdninger og praksis til fiskeregler og planlagte tiltak, slik at man ikke unødvendig går på tvers av alle akseptable endringer for flertallet. 

– Regler som føles urettferdige eller som mangler støtte, kan lett gi utslag i brudd på regler eller at fiskerne forsvinner til andre steder, sier NMBU-forskeren.  

Milliardindustri

Selv om mange av laksene som fanges i tiden framover ikke havner på middagsbordet, er laksefiskerne eksempel på at mange er villige til å betale for naturopplevelser. Tall fra 2010 viser at laksefiskerne i Norge anslagsvis la igjen rundt 1,1 milliarder kroner årlig på fiskekort, produkter og tjenester knyttet til fisket. 

Med dagens lavere fiskertall har omsetningen nok gått ned. Den 11. villaksauksjonen i fjor høst innbrakte 1,5 millioner kroner til bevaring av villaks og sjøørett. 

Auksjonen er et spleiselag mellom sportsfiskere, elveeiere, fisketurismeoperaturer, utstyrsbransje og lag og foreninger. En engelskmann betalte hele 250 000 kroner for å kunne fiske to døgn i Altaelva. 

– Denne formen for privat samarbeid med veldedighetsauksjoner representerer noe nytt og spennende i naturforvaltningen her i Norge, sier Stensland.

Mer kunnskap om naturbasert reiseliv

Laksefisket er eksempel på en friluftsaktivitet som over tid har endret karakter og blitt profesjonalisert. Stensland tror utviklingen vil fortsette. 

– Vi vil se en profesjonalisering av naturbasert reiseliv i det grønne skiftet, sier han. 

– Kompetanse om kjerneproduktet og det å mestre vertskapsrollen tror vi blir stadig viktigere for utviklingen av nisjeprodukter som eksempelvis laksefiske og fuglekikking. 

– Derfor er det viktig å ha kunnskap om nøkkelbetingelser for framtidig utvikling av det naturbaserte reiselivet i Norge som grunnlag for næringsutvikling, robuste lokalsamfunn og bærekraftig ressursbruk, sier Stensland.