Tvangsekteskap har stått på myndighetenes dagsorden i snart 20 år - med særegne tiltak og handlingsplaner. 

Arbeidet har vært organisert under etater som jobber med integrering. Men tvangsekteskap handler om overgrep og vold i nære relasjoner, derfor bør arbeidet legges under etatene som jobber på dette feltet, mener forskere bak en fersk rapport.

– Egne handlingsplaner har vært nødvendig, men arbeidet mot vold i nære relasjoner har blitt oppsplittet. Nå bør innsatsen samles, sier prosjektleder Anja Bredal ved Institutt for samfunnsforskning (ISF).

Har ført til kunnskap og bedre tiltak

Norges første nasjonale handlingsplan mot tvangsekteskap i 1998 var unik i internasjonal sammenheng.

– Den særlige satsingen har gitt mer kunnskap om og bedre tiltak mot både tvangsgifte og vold i minoritetsfamilier mer generelt, sier Bredal.

Men det har også ført til en uheldig fragmentering av arbeidet mot vold i nære relasjoner. 

– Oppsplittingen av ansvaret for tvangsekteskap, partnervold og vold og overgrep mot barn mellom ulike myndigheter er svært ugunstig. Den er et hinder for å bekjempe vold i nære relasjoner og likebehandling av de utsatte, sier Bredal.

Hun syns det er ulogisk at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har hovedansvaret for tvangsekteskap, som i stor grad handler om vold og kontroll av barn og unge, mens IMDI ikke har noen rolle i tiltaksplanen om vold og overgrep mot barn.

IMDi er heller ikke trukket inn i handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Bredal og forskerkollega Hilde Lidén ved ISF har evaluert myndighetenes Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet 2013–2016 på oppdrag fra Barne, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Første delrapport er nå klar.

Vold og tvang ut av integreringspolitikken

Forskerne anbefaler at arbeidet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold og kontroll flyttes ut av integreringspolitikken.

– Integreringssektoren bør ikke ha ansvar for arbeid mot vold i nære relasjoner innenfor avgrensede befolkningsgrupper.

– Sektoren bør heller bidra med kunnskap om minoriteter, migrasjon og diskriminering inn i det generelle arbeidet mot vold i nære relasjoner, sier Bredal.  

Likeverdige tjenester uavhengig av bakgrunn

Forskerne mener myndighetene må ha et bredere perspektiv for å kunne bekjempe vold i nære relasjoner, og at alle former for vold i alle typer nære relasjoner må bli inkludert.

– Politikk, tiltak og metoder må ta høyde for både kulturforskjeller og for hvilke posisjoner både voldsutsatte og voldsutøvere har i samfunnet, sier Bredal.

Forskerne påpeker at dette ikke betyr at myndighetene skal behandle alle voldsformer og voldssituasjoner likt.

– Det må stilles mer grunnleggende spørsmål ved forståelsen av vold i nære relasjoner. I dag er den i stor grad basert på kulturspesifikke voldserfaringer, nemlig de som er kjent fra individuell partnervold i vestlige kontekster, sier Bredal.

Ulike årsaker – ulike behov

Årsaker til voldsutøvelse varierer. Det gjør også de utsattes behov. Rasisme og diskriminering kan gjøre personer med innvandrerbakgrunn ekstra sårbare. Mens derimot dårlig økonomi eller funksjonshemming gjør de utsatte sårbare uansett hvilken etnisk bakgrunn de har. 

Heterofile kan ha andre behov for hjelpetiltak enn for eksempel transpersoner eller homofile. 

Vold kan også være kulturbetinget.

– Den æresrelaterte volden handler om kollektiv ære og kollektivt utført vold, mens individuell partnervold kan kobles til forestillinger om individuell ære. Opplevelse av skam og skyld kan variere avhengig av kulturelle normer.

Mangfoldsperspektiv på vold i nære relasjoner

Samlivsvold handler ikke alltid om bare én utøver. I visse minoritetsfamilier er det stor sjanse for at kvinner med voldelige ektefeller også blir utsatt for vold fra andre medlemmer av svigerfamilien, som svigermor eller svigerfar.

Slektninger av begge kjønn og fra flere generasjoner kan være utøvere, pådrivere eller også passive, men bifallende tilskuere.

– Dette er viktig kunnskap når helsestasjonene skal bidra til å avdekke vold mot gravide gjennom rutinemessige spørsmål, slik det heter i myndighetenes handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

– En svigermor som følger til helsestasjonen, er ikke alltid en støtte, påpeker forskerne.

Et annet eksempel på kulturelle særtrekk er seksuelle overgrep mot unge kvinner som lever under strenge ærbarhetsnormer.

Frykten for at familien eller en fremtidig ektemann skal oppdage at hun ikke lenger er jomfru, kan bli en ekstrem tilleggsbelastning som hindrer kvinnen i å søke hjelp.

– Overgriperen kan dessuten bruke dette jomfrukravet som pressmiddel i utøvelsen av vold.

– Dette er kunnskap som i dag først og fremst ligger i tvangsekteskapsfeltet, og som må løftes inn i det generelle arbeidet mot vold og overgrep, sier Bredal.

Referanse:

Anja Bredal og Hilde Lidén: Hva med 2017? Følgeevaluering av Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnlemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet 2013-2016. Første delrapport.  Rapport 2015:003, Institutt for samfunnsforskning. Sammendrag