- Tigging i Oslo og andre deler av landet har vært sterkt debattert den siste tiden. Det er særlig romfolk som provoserer, og kunnskap om denne gruppen kan bidra til å belyse debatten, sier forskningsleder ved NOVA, Ada I. Engebrigtsen.

- Vi må heller ikke glemme hvordan rom, reisende og andre sigøynergrupper er blitt behandlet i Europa også  i tidligere tider, sier hun.

I notatet “Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere?” skriver Engebrigtsen om den nye migrasjonen av tiggere og andre gatearbeidere i Norge.

Rom i Romania - et liv i fattigdom

Notatet starter med å ta for seg rombefolkningens historie i Romania og Øst-Europa, og forholdene mange av dem lever under i dag. De fleste av dem tilhører de fattige lagene av befolkningen. Mange bor i slumområder i byene eller i landsbyer som andre grupper har forlatt.

På landsbygda har de aller fleste landsbyer en befolkning av rom eller andre sigøynergrupper som har bosatt seg i utkanten.

Her bor de stort sett i hus uten innlagt vann og med jordgulv, barna går sjelden på skole, og de voksne er stort sett arbeidsløse og overlever på en blanding av dagsarbeid, småsalg, av å utføre tjenester for lokalbefolkningen, av å ale opp griser og hester, av byttetransaksjoner og tigging.

Etter revolusjonen i 1989, og spesielt etter forhandlingene om EU-medlemskap for Romania, har skiftende rumenske regjeringer satt i gang en rekke tiltak for å bedre sigøynernes situasjon.

Til tross for noen forbedringer de siste årene, gjør den økonomiske situasjonen sammen med denne befolkningens ofte totale mangel på grunnutdannelse, migrasjon til den mest rasjonelle løsningen for mange, forteller Engebrigtsen.

Rumenere i Norge

Det er mange grunner til at rumenere kommer til Norge: mange kommer som akademikere og fagarbeidere eller gjennom ekteskap med norske borgere, en del kommer som arbeidere uten kontrakter.

Noen kriminelle i Romania utvider virksomheten til resten av Europa, og en del kommer som “gatearbeidere”, i hovedsak de som kalles sigøynere, rom og lignende minoriteter, for å spille, samle, selge, tigge og utnytte de ressursene som er tilgjengelige for dem.

De fleste av disse som kaller seg rom har romanés som morsmål, men mange tilhører også andre sigøynergrupper og noen er etniske rumenere, med rumensk som morsmål.

Ektepar og familiegrupper

Hovedmønsteret blant tiggerne i Oslo er at det er ektepar i 40-50-årene som kommer. Noen har voksne barn med seg, noen reiser i store familiegrupper, men uten barna. 40-50-åringer i Romania er besteforeldre med stort sett voksne barn.    

- Sigøynerne vet hva som er mulig og tillatt i de forskjellige landene, og tar ikke sjansen på å ta med det de betrakter som barn hit.

- Vanlig giftealder blant rom i Romania er 14-16 år, så fra den alderen regnes man ikke lenger som barn, men som ansvarlige voksne som ofte har egne barn, forteller Engebrigtsen.

Gatearbeid

- I Norge er tigging bare den mest synlige av de virksomhetene som inngår i de tilreisende tiggernes repetoar, derfor er gatearbeid en mer passende betegnelse på deres virksomhet, mener Engebrigtsen.

- De fleste samler også flasker, klær og gjenstander fra søppelcontainere og selger det de kan få tilgang til. Noen er musikere, andre har lånt et trekkspill de ikke kan spille på.

Hvor mye tjener de på tigging?

- I Norge tjener tiggerne, etter min beregning, gjennomsnittlig 20-40 kr timen, altså langt under det man skulle tro var eksistensgrunnlag, påpeker Engebrigtsen.

Fem personer kan sammen tjene 1500 kroner per dag. Trekker man fra 500 til overnatting pluss 200 til mat, sitter de igjen med 800 per dag til sammen, som etter tre måneder kan bli til rundt 60 000.

Fratrukket 1000 kroner til reise tur/retur og noen tusen til andre utgifter, kan de sende minst 45 000 hjem til Romania. Det betyr cirka 2700 kroner per person  per måned.

I Romania tilsvarer snittlønnen 2800 kroner per måned, men det er langt over hva en rom kan forvente hvis han/hun får arbeid i det hele tatt.

- Tigging og gatearbeid lønner seg bare når det er en kollektiv strategi, når man kan dra nytte av storhusholdning og når fortjenesten skal brukes direkte i en annen økonomisk realitet, understreker Engebrigtsen.

Ingen bakmenn

- Selv om det er lønnsomt for tiggerne å tigge utenfor Romania, er ikke overskuddet stort nok til å være interessant for eventuelle bakmenn, hevder Engebrigtsen.

Det er i hovedsak prostitusjon og vinningskriminalitet som er lønnsomt nok til at andre kan utnytte det, ikke tigging. Menneskehandel kan forekomme innen disse folkegruppene også, men dette er heller unntak.

Forskeren forteller at hennes langvarige arbeid blant rom i Romania og Norge også har lært henne at denne befolkningsgruppen er spesielt på vakt mot økonomisk utbytting.

Skammen deres - og vår

I notatet viser Engebrigtsen hvordan rom-tiggere og muligens tiggere generelt, kan beholde sin selvrespekt ved å avvise vår moralske dom over dem. Hun beskriver også hvor vanskelig det kan være for nordmenn å møte tiggere på gaten.

I et velgjørenhetssamfunn som vårt der likhet er en sentral verdi, utfordrer de fattige vår selvforståelse ved sitt nærvær.

Ansikt til ansikt med tiggere stilles vi overfor en annen virkelighet der økonomisk ulikhet er regelen, og der de fattige ikke bare viser fram sin skam, men også vår, fordi vi er rike blant fattige.

- Ved å avvise tiggere forsterker vi vår egen skamfølelse over å være rike. Ved å gi bekrefter vi den og forsterker samtidig det vi opplever som mottakerens skam over å være fattig, påpeker hun.

Forby tigging eller gi til tiggere?

Møtet med en tigger og vårt eget ubehag kan takles på forskjellige måter: En strategi er å prøve å unngå møtet, en annen er å betrakte de fattige som svindlere (de er ikke egentlig fattige), en tredje er å la dem skylde seg selv (de er late og vil ikke jobbe).

Men ingen av disse strategiene er særlig vellykket; å fjerne tiggerne helt er tilsynelatende for mange den beste løsningen, men innebærer andre dilemma.

Utvisning og forbud mot innreise vil være et brudd på EU-borgeres rett til fri ferdsel, og å forby tigging vil enten ramme også norske narkomane eller være et brudd på rasismeparagrafen i menneskerettskonvensjonen.

- En fjerde strategi er å gi penger, forteller forskeren, og mange gjør dette. Vi ser også at organisasjoner som Kirkens bymisjon, Folk er folk og liknende engasjerer seg i tiggernes livssituasjon.

Når de samme rumenerne kommer tilbake år etter år, betyr det at de tjener mer på gatearbeid i land som Norge enn de kan i Romania, og det betyr igjen at en god del mennesker gir dem penger.

Fattiges rettigheter i Europa

- Jeg er også opptatt av å diskutere tiggernes plass i velferdsstaten og fattigdomsbekjempelse i Europa på tvers av nasjonalstaten, understreker Engebrigtsen.

- De offentlige diskursene handler om enten ansvarsfraskrivelse, “kast dem ut”, eller om medlidenhet: “gi dem mat og seng”.

- Europa trenger en politisk diskusjon om de fattiges rettigheter innenfor EU på tvers av nasjonale grenser som ikke bare er basert på sympatiske og ofte paternalistiske argumenter for forståelse av tiggernes situasjon, men på sivile- og menneskerettigheter som baserer seg på forsvar for grunnleggende rettigheter for alle, avslutter hun.

Referanse:

Engebrigtsen: Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo (pdf). NOVA Notat 2/2012.