– Det som skjer nå, er heller en intensivering av prosesser som har foregått over lang tid, forteller stipendiat Sigmund Book Mohn ved Universitetet i Oslo. 

Han har sett på hvordan det norske utlendingspolitiet ble til og hvordan grensekontrollens organisering og rettslige grunnlag har tatt form oppgjennom historien.

Jøder ble fengslet

Det har eksistert former for kontroll av innvandring i århundre, først og fremst rettet mot religiøse grupper og omreisende fattigfolk. Som en rekke andre forvaltningsoppgaver har også denne blitt lagt inn under politiet.

Allerede de første norske politimestrene, som ble ansatt i storbyene på starten av 1800-tallet, hadde ansvaret for kontroll med reisende og fremmede. Mest kjent er kanskje den grunnlovfestede «jødeparagrafen». Politiet kunne stanse og kontrollere jøder for undersøkelse av pass og dåpsattest.

En jødisk optiker som kom til Christiania i 1832, ble for eksempel dømt til fengsel på vann og brød i 28 dager for å ha oppholdt seg ulovlig i landet over lengre tid.

Kontroll av fattigfolk

En annen kobling mellom straff og migrasjon var landsforvisning, men mot slutten av 1700-tallet hadde denne straffen sakte forvitret.

Statsborgerlige rettigheter gjorde seg stadig mer gjeldende og internasjonale relasjoner gjorde det upassende å sende egen befolkning til andre stater. Dette førte til at forvisning ikke ble videreført i straffeloven av 1846. Det fantes likevel en mulighet for å utvise utlendinger som ble straffet, med offentlig arbeid, fordi de ble ansett som en belastning på fattigvesenet.

Opprinnelsen til dagens grensekontroll i Norge var et overvåknings- og sanksjonssystem introdusert på begynnelsen av 1900-tallet. Denne var rettet mot fattigdom og kriminalitet, og ingen egentlig innvandringsregulering.

Lov om anmeldelse av reisende og fremmede ble vedtatt i 1901 og er den første direkte forløperen til dagens Utlendingslov. Utgangspunktet var et forslag fra Norsk fagforbund som ønsket registrering av reisende ved hoteller og «anmeldelse» hos politiet for tildeling av oppholdsbok ved lengre opphold og arbeid. Hvis personer manglet en slik oppholdsbok, kunne de utvises. Dette gjaldt også hvis de drev løsgjengeri, eller hadde vært straffet i Norge eller andre land.

Svenskene overrepresentert i kriminalstatistikken

– Det kan være vanskelig å forstå i dag hvor kontroversiell den nye fremmedloven var i sin tid, forteller Mohn.

Den ble sett på som et brudd med den innvandringsliberale tidsånden. Fra 1860 hadde Norge som en rekke europeiske land, helt opphevet all passkontroll. Utvandring ble sett på som en større trussel for den unge nasjonalstaten enn innvandring.

Forkjemperne for fremmedloven mente at denne likevel var nødvendig for å holde uønskede og belastende elementer ute, spesielt løsgjengere og de medfølgende fattigdoms- og kriminalitetsproblemene som fulgte med dem. I en odelstingsproposisjon ble det redegjort for hva som må være et av de første eksemplene på en kriminalstatistikk over innvandrere. Denne viste en overrepresentasjon blant utenlandsfødte, som på denne tiden stort sett var svensker. 

Og det var fattige svensker loven var ment å ramme. Fremmedloven var en betydelig kontrollov, rettet mot fattige og omreisende utlendinger. I alt 11 400 utvisninger ble gitt i løpet av årene 1901 til 1927, hvorav omtrent fire av fem til svenske statsborgere.

Fra kontroll av svensker til kontroll av syrere på flukt

Det som skjer i dag, er en forsterking av prosesser som har foregått over lang tid. Professor Katja Franko ved universitetet i Oslo har i en årrekke forsket på globalisering og grensekontroll.

Sammen med Sigmund B. Mohn påpeker hun hvordan grensekontroll også i dag brukes som et verktøy for å beskytte nasjonalstatlige interesser.

Et av argumentene for den tidlige kontrollen av fremmede var at de ville medføre sosiale problemer, økt kriminalitet og belaste statlige velferdsordninger. Disse argumentene ser vi ifølge forskerne i dag i ny drakt. Innvandring og ikke utvandring blir av mange sett på som hovedtrusselen for nasjonens fremtid.

Grensekontroll på bekostning av rettigheter?

Katja Franko vil i forelesningsrekken På Flukt ved Universitetet i Oslo snakke om forholdet mellom behov for grensekontroll og rettigheter for mennesker på flukt.

– Den store migrasjonsbølgen har økt Europas kontrollbehov og ført til nye, inngripende grensekontrolltiltak, også i Norge. De siste tiårene har vi sett en utvikling av flyktningers rettigheter og spesielt etter Andre verdenskrig, med FN, menneskerettighetene og flyktningkonvensjonen. Det er viktig å spørre seg om hvorvidt måten Norge behandler flyktninger på, går på bekostning av rettssikkerheten og humanitære idealer, sier Franko.