Informasjonsprosjektet INCOR (Information and Counselling on Return and Repatriation) ble opprettet i 1995, for å drive informasjonsarbeid om retur og tilbakevending for asylsøkere og flyktninger til Norge.

I sin ferske evalueringsrapport av prosjektets arbeid de siste syv årene, ser ISF-forsker Jan-Paul Brekke blant annet nærmere på hvordan det kommuniseres rundt temaet retur overfor asylsøkere.

I lys av klassisk kommunikasjonsteori, mener han å finne at samtalene om retur kommer inn for sent i asylsøkerløpet.

- Det synes å være en tendens til at man venter for lenge med å ta opp temaet retur. I sluttfasen er situasjonen som regel låst og det er liten mulighet for likeverdig kommunikasjon.

- Slik det praktiseres i dag, har man den paradoksale situasjon at når asylsøkerne er mottakelige for budskapet, opplever de seg ikke som berørte – og når de blir berørt, er de ikke lenger mottakelige.

- Det er i det hele tatt vanskelig å ha kommunikasjon rundt et budskap folk ikke ønsker, sier Brekke.

Grenser for samarbeid

Prosjektet INCOR er drevet av Flyktninghjelpen, men finansiert av UDI, og utgjør således et spennende eksempel på samarbeid mellom stat og frivillig sektor.

Nettopp denne ”doble” tilknytningsformen utgjør en vesentlig del av Brekkes analyse, som blant annet viser at INCOR i kraft av sin uavhengige posisjon har kunnet bidra med utvikling og kunnskapsformidling med en større troverdighet enn myndighetene selv.

Imidlertid har tilknytningen til myndighetene også skapt hodebry for INCORs arbeid.

Brekke påpeker en uoverensstemmelse mellom INCORs mål om å sikre at kvaliteten på tilbakevending og retur er så høy som mulig – og UDIs mer kvantitative mål om at flest mulig asylsøkere med avslag skal velge frivillig retur.

- UDI forventet ikke at INCOR skulle bidra til denne målsetningen, men den ble likevel formidlet fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

- Dels som følge av dette har ansatte i INCOR oppfattet det slik at myndighetene ønsket at prosjektet skulle ”motivere” asylsøkerne til å reise tilbake, forteller Brekke.

Denne utilsiktede, men oppfattede uoverensstemmelsen førte til at INCOR trakk seg fra den direkte involveringen i returarbeidet høsten 2007.

Dette bruddet må også ses i sammenheng med den generelle utviklingen på flyktning- og asylfeltet de siste årene. Som følge av høyere ankomsttall, har norske myndigheters arbeid med retur av asylsøkere kommet stadig høyere på agendaen.

Brekke beskriver utviklingen som et ”skifte i fokus fra frivillig tilbakevending av personer med opphold, til mer eller mindre frivillig retur av asylsøkere med avslag”.

- Mine analyser tyder på at man her berørte en grense i samarbeidet med myndighetene. Flyktninghjelpens og UDIs målsettinger i returarbeidet var ikke fullt ut sammenfallende, noe som bidro til at INCOR trakk seg fra denne oppgaven, utdyper Brekke.

Gode forutsetninger for å videreføres

Til tross for denne innskrenkingen i aktivitetsområde, beskrives INCOR som et prosjekt med gode forutsetninger for videre drift.

- Retur og tilbakevending blir et stadig viktigere område i norsk innvandringspolitikk, særlig i perioder med høye ankomsttall. Videre er det klart at UDI og norske myndigheter ønsker å bruke ikke-statlige organisasjoner på returfeltet.

- Som del av Flyktninghjelpen er dessuten INCOR i en unik situasjon med hensyn til transnasjonalt arbeid. De ytre betingelsene for videre satsing på INCOR er altså i høyeste grad til stede, avslutter Brekke.

Som grunnlag for studien har Brekke intervjuet nåværende og tidligere ansatte i INCOR, ansatte i Flyktninghjelpen, samt tjenestemenn i departement og UDI. I tillegg har skriftige dokumenter vært sentrale datakilder.

Kilde: 

Brekke, Jan-Paul (2008), Fra tilbakevending til retur. Evaluering av Flyktninghjelpens informasjonsprosjekt INCOR. ISF-rapport 2008:012. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.