Kunstig sædoverføring gjør det mulig å spre verdifullt genmateriale over store geografiske avstander. I tillegg reduseres risikoen for at overføring av smittsomme sykdommer.

På 1960-tallet ble kunstig sædoverføring innført som et supplement til naturlig paring hos sau og geit i Norge.

Sau ble inseminert med både fersk og frossen sæd, mens det til geit hovedsakelig ble brukt frossen sæd på grunn av store avstander mellom geitebesetningene.

Komplisert og kostbar teknikk

Kompliserte inseminasjonsteknikker og høye kostnader begrenset imidlertid omfanget av kunstig sædoverføring på sau og geit.

Autorisert personell måtte til for å utføre inseminasjonen, og problemer med distribusjon av fersk sæd og dårlige drektighetsresultater ved bruk av frossen sæd, bidro til å begrense praksisen.

For å hindre overføring av smittsomme sjukdommer som skrapesjuke og paratuberkulose, innførte Dyrehelsetilsynet restriksjoner på flytting av sau og geit, på 1990-tallet.

Det ble vanskelig å utveksle hanndyr for naturlig paring, og behovet for kunstig inseminasjon økte.

For å få småfenæringen med på å benytte mer kunstig sædoverføring i avlsarbeidet, var det nødvendig å evaluere prosedyrer for sædbehandling og inseminasjon, samt se på logistikk og økonomi forbundet med innføring av dette i større skala.

Anne Nordstoga har arbeidet med denne problemstillingen i doktoravhandlingen sin. Hun har i hovedsak konsentrert seg om konservering av frossen være- og bukkesæd, og på utvikling av inseminasjonsteknikker som ikke krever autorisert personell.

Klarer det etter dagskurs

I et feltforsøk på sau ble cervikal (i livmorhalsen) og vaginal deponering av frossen sæd sammenliknet.

Deponering av sæd i livmorhalsen hos sau er relativt komplisert og det kreves en del utstyr. Ved vaginal inseminering deponeres sæddosen i skjeden og utstyrsbehovet er minimalt.

- Teknikken her er følgelig betraktelig enklere enn ved cervikal inseminering og dyreeierne kan selv utføre prosedyren etter å ha gjennomført et dagskurs i kunstig sædoverføring, sier Nordstoga.

Hvor vellykket kunstig sædoverføring er, uttrykkes i ikke-omløpsprosent. Jo høyere ikke-omløpsprosenten er, dess flere dyr er blitt drektige ved første gangs inseminering. Dette er god økonomi.

Ikke-omløpsprosenten ved deponering i livmorhalsen var noe høyere enn ved deponering i skjeden.

- Men fordi cervikal deponering er en mer komplisert og kostbar teknikk, er vaginal inseminering av søyer valgt som metode for kunstig sædoverføring på småfe her i landet, sier Nordstoga.

Nytt Tineregime

Sæd blir frosset ned i tynne plastrør som kalles strå.

Standard prosedyre for inseminering av sau var på forsøkstidspunktet frysing i ministrå, tining ved 35 °C og deponering i livmorhalsen hvor plassen er begrenset. Derfor ble ministrå benyttet.

Ved å sammenligne drektighetsresultatene i grupper som ble inseminert med mediumstrå (0,5 ml) og ministrå (0,25 ml), fant man ingen signifikant forskjell. Inseminasjonsdosen ble deponert vaginalt.

Mediumstrå har klare produksjonstekniske fordeler, og er gunstige også av hensyn til sædcellenes overlevelse. Det optimale tineregimet for væresæd i mediumstrå var imidlertid ikke kjent, og ulike tineprosedyrer ble derfor sammenlignet.

- Det beste drektighetsresultatet fikk man ved å tine mediumstrå ved 50 grader, og det brukes nå rutinemessig, sier Nordstoga.

Enkeltinseminering

I en studie av norske melkegeiter ble enkel og dobbel vaginal inseminering med likt totalantall spermier sammenliknet.

Hos halvparten av geitene ble det lagt inn to strå samtidig (enkel inseminering), mens det hos den andre halvparten ble lagt inn to strå med 12 timers intervall (dobbel inseminering).

På disse to metodene fant ikke forskerne signifikante forskjeller på resultatet. Men:

- Vaginal deponering av to strå samtidig medfører mindre arbeid for produsenten og er derfor nå vanlig inseminasjonsprosedyre hos geit i Norge, sier Nordstoga.

Ny og sikrere test for sædkvalitet

Evaluering av sædkvalitet har tradisjonelt vært basert på vurdering av ejakulatets volum, spermietetthet, spermienes bevegelsesevne og utseende. Dette gir imidlertid ikke et tilfredsstillende bilde av et hanndyrs fruktbarhet.

Sperm Chromatin Structure Assay (SCSA) er en metode for analyse av spermienes DNA-egenskaper som har vist seg å samsvare godt med fruktbarhet hos andre dyrearter.

Ved utprøving av denne testen på spermier fra vær, fant Nordstoga ut at egenskaper ved spermienes DNA kan brukes til å forutse fruktbarheten også hos vær.

På denne måten kan værer med lav fruktbarhet utelukkes fra avlsprogrammet på et tidlig tidspunkt. Testen må imidlertid utredes nærmere før den kan tas i bruk.

Bakgrunn:

Anne Nordstoga disputerte for doktorgraden ved Norges veterinærhøgskole 20. juni 2012 med avhandlingen “Field fertility after artificial insemination in sheep and goats in Norway: A study of the effects of deposition site, semen processing procedures, sperm DNA integrity and insemination dose on 25-day non-return rate.”