“Kvinne døde etter knivstikking i kommunal omsorgsbolig,” meldte flere norske aviser rett etter nyttår.

Den drepte kvinnen bodde på Namsos bo- og servicesenter. Senteret rommer i alt 72 leiligheter for personer som trenger hjelp på grunn av alderdom, psykisk eller fysisk utviklingshemming, eller psykiske lidelser.

– Det er en ren risikosport når kommunene bygger store og sammensatte bofelleskap for folk som trenger hjelp, sier Jan Tøssebro, professor ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU.

Tøssebro ga nylig ut to rapporter med trendanalyser av levekår for psykisk utviklingshemmede, gjennom de siste 20 årene. Han understreker at han ikke kjenner detaljene rundt saken i Namsos, men at han uttaler seg om trender nasjonalt og internasjonalt.

Rapportene viser at levekårene har blitt vesentlig forverret på flere områder. Det gjelder i særlig grad boligsituasjonen.

Autister og narkomane vegg i vegg

Flere bor i større og mer sammensatte bofellesskap enn tidligere. Psykisk utviklingshemmende som bor i slike fellesskap, opplever dobbelt så mye trakassering sammenlignet med de som bor i små enheter.

Likevel bygger stadig flere kommuner store og sammensatte bofellesskap.

– Det finnes flere hendelser som ligner på det som skjedde i Namsos. Og risikoen for slike hendelser øker når bofellesskapene er store og sammensatte. Jeg kjenner blant annet til bofellesskap for autister, som planlegges vegg i vegg med kollektiv for rusmisbrukere. Det kan ikke kalles annet enn hasardiøst, sier Tøssebro.

Han mener at rapportene viser en alvorlig utvikling, og kaller det et stort løftebrudd når man ser på intensjonene i HVPU-reformen som ble gjennomført for 20 år siden.

Økende ghettopreg

HVPU er en forkortelse for “helsevern for psykisk utviklingshemmede” – en fylkeskommunal tjeneste som tidligere drev særomsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemning. O

rdningen ble avviklet tidlig på 1990-tallet, og ansvaret overført til kommunene.

– Intensjonen i reformen var at psykisk utviklingshemmede skulle bo i små bofellesskap, med maksimalt fem personer. Denne regelen gjaldt fram til 1995. I dag bygges stort sett store enheter, for opptil 40 personer i hvert, slår Tøssebro fast.

Store bofellesskap bygges i alle slags kommuner, bortsett fra i de aller minste. Mange av dem ligger i områder som er preget av omsorgsfunksjoner og institusjoner, og Tøssebro mener at ghettopreget er blitt sterkere.

– Det som bygges i dag, er større enn noe av det som ble bygd av HVPU på 1980-tallet. Og HVPU ble lagt ned fordi tjenesten var i strid med gjeldende politikk, sier Tøssebro.

Han viser til norsk og internasjonal forskning, som samlet viser at kommunenes argumenter ikke stemmer fra dokumentert kunnskap.

Skal være billigere, men…

– Det er ingen funn i forskningen som tyder på at store bofellesskap gir mindre ensomhet og større sosiale nettverk, selv om mange kommuner argumenterer med det, påpeker forskeren.

Han synes det virker som om rådmannen i en kommune hører mer på rådmannen i en annen kommune, enn på dokumentert fakta gjennom internasjonal forskning.

– For en rådmann kan det nok være lettere med ett bygg, én plan og én løsning – framfor flere bygg, flere planer og flere løsninger. Kommunene tror det er billigere med store bofellesskap, mer enn at de vet at det er billigere.

– Forskning indikerer at når et bofelleskap er på en fem-seks stykker, er det ikke flere stordriftsfordeler igjen å hente, men det er mange kommuner som bruker anledningen til å gjøre det billigere.

– Mange indikatorer vi har, peker i retning av at store og sammensatte bofellesskap fører til dårligere livsvilkår, blant annet mer trakassering, svekket faglig veiledning, mindre tilpasset omsorg og dårligere helseoppfølging. Det er en trist utvikling som er i strid med intensjonene i reformen, sier Tøssebro.

Lenker til rapportene:

Innfridde mål eller brutte visjoner?

Store bofellesskap for personer med utviklingshemming