Hjernebarken utgjør hjernens ytre lag, og er en grå substans som hovedsakelig består av nerveceller arrangert i ulike lag.

Disse kan studeres med MR (magnetisk resonansavbildning), som er en metode for å fremstille bilder av kroppens indre. Fra tidligere vitenskapelige studier vet man at pasienter med schizofreni har mindre grå substans enn normalt, dette er kjent som kortikal reduksjon.

Fremtredende forskningsmiljøer blant annet i Nederland, har tidligere hevdet at hjernen gjennomgår observerbare reduksjoner i hjernebarken allerede første året etter sykdomsutbrudd, og at den negative utviklingen forsetter over tid.

I et internasjonalt forskningsprosjekt med midler fra blant annet Forskningsrådets program for psykisk helse, har professor Ingrid Agartz ved Institutt for klinisk forskning ved Universitetet i Oslo, undersøkt denne hypotesen.

Stabil hjerneutvikling

Rundt 50 svenske pasienter med kronisk schizofreni, som allerede hadde vært i langvarig behandling, ble fulgt opp med MR-undersøkelser over en femårsperiode. Disse ble sammenlignet med friske kontrollpersoner.

I motsetning til hva andre miljøer har ment, fant forskerne ut at den kortikale tykkelsen hos pasientene holdt seg stabil i alle regioner.

Reduksjonen i hjernebarkvolum var ikke større enn hos kontrollpersonene. Resultatene viste imidlertid lette tegn til utvidede ventrikler, ventrikler er væskehulrom i hjernen. Utvidet ventrikulært volum hos schizofrenipasienter er kjent fra tidligere undersøkelser.

Forskerne undersøkte også en gruppe på omtrent 100 norske pasienter som hadde opplevd psykose for første gang. Foreløpige resultater viser at hjerneutviklingen er stabil det første året etter sykdomsepisoden.

Agartz' resultater svekker dermed antakelsen om at hjernebarken minsker kraftig i volum raskt etter sykdomsutbrudd, og at den negative progresjonen fortsetter over tid.

– Funnene våre støtter en mer stabil hjerneutvikling etter sykdomsutbrudd, sier Agartz.

Forskerne fant ingen progressive effekter på verken kortikal tykkelse eller økende ventrikkelvolumer, sammenlignet med de friske forsøkspersonene. Agartz legger til at det er viktig å følge opp med flere studier som strekker seg over tid, for å se om resultatene står seg.

Positivt budskap til pasientene

Professoren mener funnene kan ha stor betydning for kommunikasjonen med pasientene. Schizofreni påvises gjerne hos unge voksne.

De nye resultatene åpner for en noe mer positiv vinkling overfor pasienter i behandling.

– I stedet for det motsatte, kan man kommunisere til pasienten at hjernen nok ikke gjennomgår så store fysiske forandringer som man tidligere har trodd, forteller Agartz.

Forskernes resultater gjelder på gruppenivå. Hjerneforandringene kan altså påvises ut fra et gjennomsnitt i store grupper, og ikke ut fra MR-undersøkelser hos den enkelte.

– Schizofreni er en klinisk diagnose og kan ikke bestemmes ut fra et MR-bilde, i alle fall ikke foreløpig, forteller Agartz.

Unikt for schizofreni?

For å studere hjerneutviklingen har forskerne brukt en metode som gjør det mulig å, ut fra MR-bilder, skille mellom tykkelse på hjernebarken og hjernebarkens utbredelse i samme område.

Denne metoden har åpnet for en mer detaljert undersøkelse av hjerneforandringene, sammenlignet med et mål på grå substans som er brukt tidligere.

Med disse metodene ser forskerne at personer med schizofreni ikke bare har tynnere hjernebark i enkelte hjerneregioner, men også at barkoverflaten har mindre utbredelse enn hos friske.

Også pasienter med bipolar lidelse ble undersøkt. Ved bipolar lidelse type 1, en type bipolar lidelse hvor den oppstemte perioden er åpenbart sykelig, fant forskerne tynnere hjernebark i fremre del av hjernen, som minner om den man ser ved schizofreni. Disse pasientene hadde imidlertid ingen reduksjon i hjernebarkens utbredelse.

– Forandringene er mer uttalte hos gruppen med schizofreni. Reduksjon i hjernebarkens utbredelse kan være unikt for schizofrenipasienter, sier Ingrid Agartz.

I disse studiene brukte forskerne et materiale med over 500 pasienter med schizofreni og bipolare lidelser, og var finansiert av Norges forskningsråd og Helse Sør-Øst.