I hjernen din, i øynene dine og i feit fisk finnes nemlig mye av et stoff som heter DHA. Når du kjenner lukten av fisk eller tran, er det egentlig lukten av DHA og et annet stoff som heter EPA, du kjenner.
EPA og DHA ligner litt på lange, sultne slanger som bukter og bøyer seg, og på forskerspråk kalles de umetta omega-3-fettsyrer. Det at de er umetta, betyr at de er sultne. Men i stedet for å spise mat, fanger de andre stoffer med noen små armer. Forskere kaller disse fangarmene kjemiske bindinger. Et av yndlingsstoffene er oksygen, som det finnes mye av i luft. Og når oksygenet blir fanget av fiskefettsyrene, begynner de å lukte fisk.
Viktig for synet
Fordi DHA og EPA også er lange og tynne, kan de bøye og tøye seg. Disse bevegelsene er en viktig grunn til at DHA, som er lengst, brukes i øynene og hjernen din. DHA er faktisk helt nødvendig for at du kan sitte og lese denne artikkelen akkurat nå.
I øynene finnes et annet stoff som heter rhodopsin. Når lys treffer øyet, beveger rhodopsinet seg, og starter et strømsignal som sendes inn til hjernen. Den tolker signalet som bokstaver. Etterpå må rhodopsinet bevege seg på nytt for å være klar til å ta imot nye lyssignaler. For å klare jobben, er det viktig at rhodopsinet er omgitt av slangelignende DHA-fettsyrer som villig flytter på seg slik at rhodopsinet kan bevege seg raskt.
Mellom hjernecellene går det millioner av beskjeder hvert eneste sekund. Og jobben går mye lettere hvis cellene inneholder bøyelige DHA-fettsyrer. Disse hjelper hjernecellene til å jobbe lynraskt. Det er derfor du klarer å sette bokstavene sammen til ord med mening. Selv om det virker lett for deg, er du det eneste dyret på denne planeten med en hjerne som klarer akkurat det.
Smarte av fisk?
Mange forskere grubler på hvorfor vi mennesker har så mye bedre hjerne enn andre pattedyr. En av dem er Michael Crawford som jobber ved Institutt for hjernekjemi ved Universitetet i Nord-London. Han har forsket på hjernen og mat i mange år, og mener at en viktig grunn til at vi er blitt så smarte, er at vi spiser fisk og annen sjømat.
Vår hjerne veier rundt 1,3 kilo. Den utgjør to prosent av kroppens masse, men bruker en femtedel av all energien vår. Hjernen til sjimpansen, som er en av våre nærmeste slektninger, veier derimot bare 450 gram. Og gorillaen har enda mindre hjerne selv om kroppen er større. Andre pattedyr som okse, flodhest og elefant har enda mindre hjerne i forhold til kroppsvekten. Disse dyrene har heller aldri spist sjømat, siden de har levd i jungelen eller på savannen.
Crawford tror mennesket utviklet seg fra apelignende forfedre i nærheten av havet. Slik har vi hele tiden kunnet spise både havmat med mye DHA samtidig som vi spiste mat fra landjorden. Michael Crawford tror det er grunnen til at vi er det smarteste dyret som finnes i dag.
Fra Afrika
Mye tyder på at Michael har rett. Alle mennesker som lever på jorda stammer antagelig fra mennesker som levde langs kysten av Sør- og Nordøst-Afrika for 120 000 år siden. Rester etter dem viser at de spiste havmat. Helleristninger etter steinalderfolk viser bilder av mennesker i båt på jakt etter fisk, hval og sel.
Vi har også fellestrekk med pattedyr som lever i og ved havet. Akkurat som hos seler, delfiner og hvaler, synker pulsen vår når vi får hodet under vann. Lite hår på kroppen har vi også felles. Dessuten kan vi svømme langt og dykke dypt hvis vi trener. Det er også interessant at delfiner er det pattedyret som kommer på andreplass når det gjelder hjerne. Delfinhjernen veier 1,6 kilo og utgjør én prosent av kroppsvekten. Delfiner spiser også fisk og annen havmat full av det viktige stoffet DHA.
Påvirker arveanlegget
Helt nye forskningsresultater støtter også ideene til Michael. For de siste årene har vi oppdaget at helt vanlige stoffer i mat, som vitaminer og fiskefettsyrer, er med på å bestemme hvordan cellene i kroppen bruker arvestoffet. DHA kan derfor være med på å forme menneskekroppen ved å påvirke selve menneskeoppskriften, genene våre.
Det er spennende å tenke på at en liten fiskefettsyre er så viktig for den fantastiske datamaskinen vi har mellom ørene. Akkurat det trøster jeg meg med når jeg hver kveld svelger ned en skje med tran, til tross for at det ikke smaker særlig godt.
