Dansketidens norske kjemper

Julaften 1771 gjorde norske gardister i København mytteri mot danskekongen. Johan Nordahl Brun udødeliggjorde historien i "For Norge, kjempers fødeland", som har blitt tittelen på et nytt historieverk om dansketiden.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Johan Nordahl Brun. Maleri i Domkirken i Bergen."

De norske gardistene protesterte mot nedleggelse av garden og omplassering i danske regimenter. Enden på visa var at de fikk reise hjem til Norge.

Dikteren Johan Nordahl Brun (1745-1816) var i København og lot seg begeistre av de opprørske nordmennene.

I løpet av julehelgen 1771 skrev han “For Norge, kjempers fødeland”, Norges første, uoffisielle nasjonalsang. Kampdiktet ble straks forbudt.

Gir ansikter til dansketiden

Historiker Øystein Rian har latt seg inspirere av Brun når han har gitt sitt siste historieverk samme tittel.

“For Norge, kjempers fødeland” er utgitt på Det Norske Samlaget og portretterer tolv usedvanlige personer fra tiden da Norge var under Danmark (1536-1814).

Johan Nordahl Brun er en av de tolv som gir ansikter til en historisk epoke i Norge som har vært heller ansiktsløs.

- Konge og adel er de vi vet mest om, og de bodde for det meste i København, forklarer historieprofessoren, som er tilknyttet Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Han prøver å få tak i hvem de var, menneskene som bodde i Norge den gangen.

Få historier om kvinner

Det er aller flest menn som har etterlatt seg skriftlige skifter, og særlig menn med høy embetsstatus. Få kilder dokumenterer historiene til kvinner og folk fra lavere sosiale lag. Derfor er det menn som har fått hovedrollene i boka.

"Øystein Rian forteller tolv livshistorier fra dansketiden i 'For Norge, kjempers fødeland'."

- Men kvinnene er til stede i miljøene rundt mennene, forklarer Rian, som også forteller historiene til Anne Clausdotter (1654-1713) og Anne Pedersdotter (1530-1590) i boka. Sistnevnte endte sitt liv på bålet.

Geni i særklasse

Rian ønsker ikke å trekke frem noen spesielle av de tolv hovedpersonene. Alle var usedvanlige overskuddsmennesker, elitemenn fra de øvre samfunnsskikt, i overklassen eller i bondestanden, som på en eller annen måte kjempet Norges sak.

Men Hans Nielsen Hauge (1771-1824) stiller likevel i særklasse.

- Hauge var et geni. På flere områder. Han var overlegen både innen religiøs forkynnelse og økonomi. Han var karismatisk og revolusjonær, hadde øye for forretninger og en enestående evne til å få folk med seg.

- Flere hevder at Norge først ble kristnet med Hans Nielsen Hauge, sier Øystein Rian.

Reddet av 1814

Historikeren sammenlikner bondesønden fra Rolvsøy i Tune med Frans av Assisi (1181-1226). Den italienske helgenen som grunnla fransiskanerordenen og innførte klosterløftene “fattigdom, kyskhet og lydighet”.

Også Hans Nielsen Hauge spredte et budskap om religiøs pietisme, og som Frans av Assisi, var han hard i sin kritikk av prestenes overklasseliv.

Ifølge ham var prestene Satans tjenere og sviktet vanlige folk. Han utfordret regimet, både kirkelig og økonomisk, og fikk danskene mot seg. Han endte til slutt i fengsel i 1804.

- Frigjøringen og dansketidens endepunkt i 1814 ble denne norske bondesønnens redning, sier Øystein Rian, som også portretterer livene til historiske kjemper som Peter Wessel Tordenskiold, Petter Dass og Bernt Anker.

Boka forteller om tolv usedvanlige liv, men hovedpersonenes miljøer og relasjoner i samtiden forteller også mye om dansketiden de levde i.

Powered by Labrador CMS