Skinnbrev fra 1400-tallet. To menn bevitner at Tord Bonde erkjenner å ha mottatt betaling av Aslak Olavsson for halvparten av gården Opshus Store i Valle. Brevet er forfattet i Valle i Sør-Audnedal. Det finnes i Diplomatarium Norvegicum VII nr. 414. (Foto: Riksarkivet)
Kasusene som forsvant
Det norske språket begynte trolig å miste kasusbøyningene på midten av 1300-tallet. De fleste som har vært gjennom tysk-undervisningens frenetiske kasuspugging vil kanskje si ”heldigvis”.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Nominativ, akkusativ, genitiv og dativ…
- Mange forbinder utvilsomt kasus som noe skrekkelig vanskelig innenfor grammatikk og språklæring, men egentlig er det bare et system som strukturerer informasjonen i språket, sier språkforsker Åse Wetås ved Universitetet i Oslo.
29. august fremstilte hun seg for dr.art.-graden med avhandlingen Kasusbortfallet i mellomnorsk – Ein komparativ studie av proprialt og appellativisk materiale.
Egennavnene gikk først
I norrønt språk har man fire kasus. I motsetning til i dansk og etter hvert også svensk, hang dette grammatiske særtrekket ved det norske språket til langt inn i senmiddelalderen.
Wetås har i sin avhandling avdekket at kasus var i bruk i norsk i alle fall helt inn mot 1500-tallet, men at de første tegnene til endringer i kasusbruken nok begynner å dukke opp fra midten av 1300- tallet.
Hun forteller at bortfallet av kasusendingene startet med egennavnene.
- Egennavn utgjør en yttergruppe substantiv som er kjennetegnet ved at de har lite til felles med resten av substantivklassen. Min studie viser at slike yttergrupper kan se ut som om de er særlig utsatte for spåkendringer, som for eksempel kasusbortfall, sier Wetås.
Samfunnsmessige endringer
På den tiden hadde landet blitt kristnet, var herjet av svartedauen og i ferd med å bli underlagt Danmark.
- Språket lever ikke isolert fra omgivelsene. Med store samfunnsomveltninger kommer også gjerne språklige endringer.
- Likevel er det er sjelden bare én, men utallige faktorer, både knyttet til selve språkbruken og knyttet til de ytre omstendighetene, som får et språk til å endre seg, sier Wetås.
Offisielle dokumenter
Avhandlingen er basert på brevtekster eller diplomer skrevet i Vest-Telemark i tidsperioden 1400 – 1499, vitnemål om kjøp og salg eller bemerkelsesverdige hendelser, dokumenter over arverett, og lignende.
Hun forteller at språkforskere gjerne har vært forsiktige med å bruke slike tekster fra denne tiden som representative uttrykk for datidens norsk.
Årsaken er at slike dokumenter med offisielt preg ofte har store innslag av svensk, dansk og tysk. Wetås’ studier tyder imidlertid på at det ikke alltid er tilfelle.
- Tekstene fra Vest-Telemark er i all hovedsak skrevet på norsk av lokale skrivekyndige, og gir et særlig godt bilde av det norske språket fra den seneste delen av middelalderen, sier språkforskeren.
Isolerte bygder
Annonse
- Uten å henge ut befolkningen i Vest-Telemark som heimfødinger, var språket preget av at området lå isolert til – langt fra sjøen, administrative sentre og andre kilder til innsig av utenlandske låneord, sier Wetås.
Hun forteller at de samme trekkene også går igjen i øvre Setesdal, for eksempel når det gjelder bruken av personnavn med annet opphav enn nordisk.
- I mine tekster fra Vest-Telemark er personnavn knyttet til kristen tradisjon, som Andreas og Pål, uten unntak båret av prestene. Lokalbefolkningen bærer gamle nordiske navn som Arne, Olav og Bjørn, sier hun.
Ble ikke enklere
- Har kasusbortfallet gjort norsk til et ”enklere” språk?
- Det har jeg ingen tro på. Som språkforsker ser man ofte at når språket forenkles på ett område, blir det gjerne mer komplisert på et annet. På en eller annen måte skal informasjonen vi ønsker å dele med oss, formidles.
- Det er ikke sikkert at moderne norsk med fast ordstilling sett utenfra virker intuitivt enklere enn et system der ordene er merket på en måte som forteller om de representerer avsender, mottaker eller hva det nå skal være, sier stipendiat Åse Wetås.
