Even Lange hadde i hele sin oppvekst orkesterplass til nasjonale og internasjonale begivenheter. Professoren i moderne historie er selv et lite stykke norgeshistorie.

Da han ble født, sommeren for snart 70 år siden, hadde hans far Halvard Lange nylig blitt utnevnt til utenriksminister i Einar Gerhardsens regjering (Ap). Posisjonen hadde han helt til Even Lange fylte 19 år, med unntak av regjeringen Lyngs 28 dager korte avbrekk i 1963.

Ingen andre har vært utenriksminister i Norge så lenge. Even Lange var hele sin oppvekst tilskuer på første rad da norgeshistorien utfoldet seg i tiårene etter 2. verdenskrig.

– Jeg hadde en svært privilegert barndom, sier historieprofessoren ved Universitetet i Oslo i dag.

Etterkrigspolitikerne som lo

Faren hadde ofte med seg kolleger fra departementet og regjeringen hjem til Parkveien i Oslo. De snakket om trusselen fra Sovjetunionen, og andre alvorlige spørsmål. Men det er ikke alvoret Even Lange husker best.

– De lo så mye! Det er det jeg husker først. Det var et arbeidsfellesskap preget av mye glede og varme.

Historieprofessoren tror det må handle om at etterkrigsårenes norske politikere virkelig hadde noe å sammenlikne med. Mange hadde forferdelige erfaringer fra krigen.

– Far satt tre år i tysk konsentrasjonsleir. Nå fikk han og mange andre lov til å gjøre verden bedre. Og det følte de at de lyktes med.

Den unge Even Lange ble smittet. Arbeid tenker han på som noe gledesfylt og morsomt han gjør sammen med andre mennesker.

Som forsker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo, og før det som ansatt i Riksarkivet, på Handelshøyskolen BI og hos Institutt for samfunnsforskning har han vært involvert i mange store forskningsprosjekter. Det meste han har publisert er i samforfatterskap. Det er ikke regelen blant historikere.

– Jeg arbeider best i samspill med andre. Den egenskapen har jeg gjort til min styrke.

En privilegert oppvekst

Even Lange har forsøkt å se de store sammenhengene i historien.

I barndomshjemmet var det felles frokost hver dag før barna gikk på skolen og faren gikk på kontoret. Middagen ble servert klokken halv fire. Rundt måltidene gikk diskusjonene høylytt mellom samfunnsengasjerte foreldre og søsken.

Interessen for hvordan historie blir til, ble antakelig skapt nettopp her. Under frokoster og middager. Even Lange er klar på at det er gjennom å studere de enkelte menneskene og deres aktiviteter, at vi kan best kan forstå historiens store sammenhenger.

Mor sluttet som lærer da far ble utenriksminister. Hennes oppgave i 1940- og 1950-tallets Norge ble å ha hovedansvaret for representasjonsoppgavene i utenriksministerboligen i Parkveien 45. Hun fikk aldri noen form for godtgjøring, at hun som utenriksministerfrue skulle gjøre denne jobben ble tatt som en selvfølge. Jobben slapp hun ikke unna før i 1961. Da ble det ansatt to personer for å gjøre sammen jobben som hun hadde gjort uten noen form for godtgjøring.

Lange reflekterer i dag over det store spriket som var mellom familiens liv og deres egen og Arbeiderpartiets kulturradikale ideologi når det gjaldt kjønnsroller.

Likte ikke konfliktene

I første omgang førte Even Langes samfunnsengasjement ham inn i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF). Men da striden om Norges sikkerhetspolitikk kom for fullt på 1960-tallet, og de fleste ble kritisk til den USA-vennlige linjen moderpartiet sto for, bestemte han seg. Politikerrollen var ikke noe for ham.

– Jeg likte ikke konfliktene. Og de er jo på en måte hele vitsen med politikken.

Han så også at far, som var den som skrev under på Norges NATO-avtale, fikk noen ubehagelige karakteristikker i offentligheten.

– Han ble beskrevet som en stiv, kald og distansert mann. Dette bildet kjente jeg over hodet ikke igjen. I politikk er det lett å gi mennesker en profil som avspeiler deres politiske standpunkter, men som ikke viser dem frem som mennesker.

Far var åpen, varm og nær. Hjemme var det et varmt familieliv. Kanskje var det derfor han så lett tok til seg sine foreldres forståelse av verden.

Opposisjonen kom med USAs økte engasjement og bombing av Vietnam fra 1965.

– Da var jeg gammel nok til å ha fått et mer solid grunnlag for egne meninger. For første gang opplevde jeg at den eldre garde ikke klarte å følge med på hva som egentlig skjedde.

I skolegården på Oslo katedralskole på 1960-tallet hadde han stor sans for de medelevene som var kritiske til Norges utenrikspolitiske linje og vårt vennskap med USA. Mange av dem var forsonlig stemt overfor regimene i Øst. Men selv forandret han aldri sitt syn på kommunismen.

– Jeg tror jeg var vaksinert mot den naiviteten, resonnerer historieprofessoren i dag.

Fortidens stemmer

Egentlig var den unge Even Lange mer interessert i språk, enn han var politikk.

Han forelsket seg i fransk. Snart 50 år etter årene på Katta i Oslo kan han fortsatt utenat flere linjer fra linguafonkurset i fransk, et kurs han tok for å forberede seg til å ta siste klasse av gymnaset i Frankrike.

– Kan du høre musikken i et språk? spør han ivrig.

I barndomshjemmet ble det snakket flytende engelsk, fransk og tysk. Bestefaren Christian Lous Lange var generalsekretær i den interparlamentariske union, en rolle han fikk Nobels fredspris for i 1921. Besteforeldrene og faren hadde bodd i Brussel og Genève.

Det var ikke noe unaturlig ved at også tredje generasjon Lange dro til Frankrike. I den normanniske universitetsbyen Rouen jobbet Even døgnet rundt med å lære språket og få artium på fransk. Her møtte han også den franske versjonen av verdensbildet og han ble eksponert for et mer USA-kritisk perspektiv enn her hjemme i Norge.

– Jeg ble veldig imponert over det franske intellektuelle miljøet. Det var der jeg lærte god historieformidling, noe som igjen gjorde at jeg ble fullstendig oppslukt av historiefaget.

Både far og bestefar var historikere. Heller ikke her viste den unge Lange noen opposisjon. Etter ett års franskstudier meldte han seg opp på Historisk institutt ved Universitetet i Oslo. At en Høyre-mann skulle bli hans viktigste veileder i historiefaget, ante ham selvfølgelig ikke. Riktig nok handlet det om en Høyre-mann i ganske radikal utgave. Francis Sejersted ble den som hjalp Even Lange med å åpne øynene for at politikk alene ikke endrer et samfunn.

Da Even Lange startet på hovedfag i historie, så trakk den nylig utnevnte professoren i økonomisk historie ham inn i det som skule bli Evens første store samarbeidsprosjekt.

Hovedfagsoppgaven hans inngikk i historieforskningsprosjektet «Krise og krisepolitikk i Norden i mellomkrigstiden». Det var dette første forskningsarbeidet som formet ham aller mest, mener professoren i dag.

– Det var dette som gjorde at jeg ble økonomisk historiker.

Krise i verdensøkonomien

Francis Sejersted samlet en gruppe forskere og hovedfagsstudenter rundt seg for å komme nærmere et svar på spørsmålet: Hvordan kom Norge seg ut av den økonomiske krisen på 1930-tallet?

Krisen i verdensøkonomien i 1920-årene rammet Norge og flere europeiske land hardt. Men i kontrast til USA, fikk Norge en betydelig vekst i økonomien på 1930-tallet.

Da Even Lange begynte som historiker var det en etablert sannhet at dette var krisepolitikken til Johan Nygaardsvold og hans regjering sin fortjeneste. Forskningen skulle slå bein under den forklaringen.

– Vi fant at selve krisen bidro til å skape vekst i økonomien.

Prosjektdeltakerne fikk øynene opp for hvor store strukturendringer krisen skapte i norsk industri på 1930-tallet. Mange begynte å ta i bruk ny teknologi. Teknologi som blant annet hadde blitt utviklet i USA på 1920-tallet. Norske ingeniører, som vendte hjem fra Amerika på grunn av den dype depresjonen der, bidro til en omfattende overføring av teknologisk kompetanse til norske bedrifter.

Even Langes hovedoppgave var om møbelindustrien på Vestlandet, som fikk en voldsom vekst på 1930-tallet. De tok i bruk små, støvtette elektromotorer som kunne stå inne i trevarefabrikkene. Dermed kunne hele produksjonsprosessen stykkes opp og organiseres etter samlebåndsprinsippet i verksteder som vokste fram i bygdesamfunn på Vestlandet. Møbelindustrien bidro slik til å skape den økonomiske veksten i Norge på 1930-tallet.

– Jeg, som først hadde trodd så sterkt på politikken, fikk nå et klart bilde av at selve krisen fremmet innovasjon. Dette var et brudd med den veletablerte teorien om at bare vekst kunne fremme teknologisk endring.

Forståelsen ga den unge historikeren en enorm forskerglede.

– Det var fantastisk å være med på å omfortolke hva som skjedd i Norge i 1930-årene, selv om dette bildet har blitt nyansert i nyere tid, sier Lange.

Tilfeldigheter skaper historie

At krise kan skape vekst, er en besnærende tanke i dag, nå når oljen er i ferd med å ta slutt i Nordsjøen. Men Lange vil ikke trekke sammenlikningene for langt. Troen på lovmessigheter hører til på den andre siden av campusen på Blindern, mener han og kaster et raskt blikk over mot SV-fakultetet der samfunnsviterne holder til.

– Vi kan ikke si noe sikkert om hva som vil skje i framtiden, ved å studere historie. Vi kan bli i stand til å forstå prosesser i samtiden, og vi kan stille gode spørsmål. Men hvilke årsaksfaktorer som får gjennomslag, vet du ikke på forhånd.

Historisk endring skapes alltid i samspill mellom flere faktorer. Og tilfeldigheter kan spille en stor rolle, sier Lange og fremfører på flytende Oxford-engelsk, en typisk britisk spissformulering han liker fra historikeren Philip Guedalla:

”Very nearly everything in history very nearly didn’t happen.”

Even Lange ber om å få utdype litt hva som hendte med økonomien i Norge på 1930-tallet: For det var altså ikke bare sammenbruddet i gamle markeder som skapte innovasjon i samfunnet. Også andre rammebetingelser må være på plass, påpeker han.

– I Norge på 1930-tallet hadde vi i tillegg til krisen, et reservoar av ubenyttede muligheter. Vi fikk teknologi og kompetanse i form av hjemvendte norske ingeniører. I tillegg var det en politisk vilje, støttet av optimisme og offentlig tilrettelegging i siste halvdel av tiåret. Alt dette var viktig.

– Faktorer på flere nivåer må trekkes inn i forklaringene. Den franske historikeren Paul Veyne har formulert dette på slående vis. Han sier at de økonomiske og strukturelle årsakene ofte bestemmer hva som vil skje, mens menneskelige handlinger og vilje sammen med tilfeldigheter kan avgjøre om det skjer.

– Historien er åpen. Mer åpen enn mange liker å tenke på.

Historie innenfra

Gjennom hele sin karriere har Even Lange forsøkt å belyse større sammenhenger i historien, gjennom å studere de små detaljene. Han har framfor alt kikket på menneskene og deres aktiviteter. Dette har historikeren til felles med samfunnsviterne.

Det var denne interessen som førte ham til bedriftsarkivene.

Også her spilte Francis Sejersted en viktig rolle. Han ba Lange bidra til historien om skogbedriften Mathiesen-Eidsvold Værk. Det siste bindet i dette verket skulle bli Langes doktoravhandling og hans første bidrag til den profesjonelle bedriftshistorien i Norge der han har spilt en sentral rolle.

Etter en periode med Fullbright-stipend i USA på 1980-tallet, kom Lange tilbake til Norge med impulser fra faget ”Business history”.

Da han hadde gjort ferdig boken om skogbedriften i Oslo, så han at det som skjedde i overgangen fra trelast til annen treforedling hos Mathiesen-Eidsvold Værk, ga innsikt i hovedmønsteret for utviklingen i store deler av skogindustrien i Norge.

Nok en gang opplevde han at studiet av detaljer ga ham det store overblikket i en historisk utvikling.

Drev misjonsvirksomhet på BI

Bedriftenes historie hadde på denne tiden gjennomgående lav status i Norge. Kildemateriale havnet ofte på søppeldynga. Dette syntes Lange var for ille. Han fikk opprettet et eget senter ved Riksarkivet, hvor han arbeidet for å styrke bedriftshistorien i historiefaget.

Bedriftshistorisk senter hos Riksarkivet fikk etter hvert mulighet til å rekruttere flere forskere og fikk mange oppdrag.

Da Jørgen Randers ble rektor ved Bedriftsøkonomisk Institutt i 1981, ville han gjøre BI mer akademisk. Han mente en fullverdig handelshøyskole også trengte forskning og undervisning i ”business history”. Lange takket ja til et professorat i økonomisk historie og tok med seg hele forskningsgruppen fra Riksarkivet over til bedriftsøkonomene.

Historikerne kom til BI med misjonerende iver, og en viss arroganse minnes Lange.

– Jeg spøkte med at vi var kommet dit for å spre sivilisasjonen blant de ville.

De ble til sammen 15 forskere som besvarte faglige forskningsspørsmål gjennom bedriftshistorie. Her ble for eksempel Borregaards, Telenors, Nycomeds og Kreditkassens historie skrevet. Mye var oppdragsforskning. Men de var faglig uavhengige og aldri i lomma på oppdragsgiverne, mener Lange.

– Oppdragsforskning er fantastisk viktig for å få tilgang til historisk materiale som ellers ofte går tapt. At forskningen vår var faglig fullverdig, fikk vi bevis for ved at flere av prosjektene ble til doktorgrader.

Men noen ganger kan man bli for populær. Oppdragene ved BI-senteret ble for mange. Det begrenset tiden til metodeutvikling og til å gå i dybden akademisk, kritiserer Lange seg selv i dag.

– Vi fikk ikke brukt gullet vi hadde gravd fram fra disse kildene godt nok.

Tilbake til Blindern

De siste årene på BI var han også knyttet til Historisk institutt ved UiO. Der hadde han en professor II-stilling og veiledet mange hovedfagsstudenter som brukte bedriftshistoriske kilder i oppgavene sine.

Etter 12 år på BI ble han lokket tilbake til Blindern for godt. En viktig oppgave var å lede organiseringen av den 19. verdenskongressen for historiske vitenskaper som fant sted i Oslo sommeren 2000.

Populærvitenskapelig formidling tok også mye tid i årene fram mot årtusenskiftet. Lange var en av medredaktørene i Aschehoug forlags store norgeshistorie i tolv bind og skrev selv bindet om perioden 1935-1970.

En dag kom instituttleder Helge Pharo til ham og spurte om han ville være med i gruppen som kastet seg inn i konkurransen om å bli et av Norges første senter for fremragende forskning. Temaet de ville forske på var endringene i politisk kultur i Norge. Hva skjedde da det sosialdemokratiske samfunnet vårt ble mer markedsliberalt i 1980- og 90-årene?

Søknaden nådde ikke helt opp. Men universitetet ga alle som kom til finalen fem års grunnfinansiering. Lange ble etter hvert sammen med Pharo leder i forskningsgruppen ”Forum for samtidshistorie” som rekrutterte over 20 doktorgradsstudenter og postdoktorer.

Intervju med 37 sentrale politikere

I USA er Presidential Oral History Project bygd på en samling med muntlige kilder, intervjuer med tidligere medlemmer av staben til de amerikanske presidentene, fra og med Jimmy Carter.

De norske historikerne ble inspirert av dette amerikanske prosjektet. I dag produseres det ikke lenger så mange skriftlige kilder i form av brev og dagbøker, som før har vært viktige historiske bidrag til å forstå politiske aktørers egne tanker. Historiker-gruppen ved UiO satte derfor i gang sitt eget store intervjuprosjekt, der de snakket med medlemmer av de ulike regjeringene som hadde deltatt i Norges vending fra et sosialdemokratisk til et mer markedsliberalt samfunn. Dette var regjeringene til statsministrene Oddvar Nordli, Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch.

Til sammen ble 37 sentrale personer intervjuet. De fleste av intervjuene ligger i dag åpent tilgjengelige for alle på Riksarkivets nettside.

– Men noen var så pass frittalende om sine politiske kolleger at intervjuene ble klausulert i 25 år, forteller Lange.

Et siste prosjekt venter

Biografien er en annen kilde til den politiske historien som Even Lange nå har begynt å interessere seg for. Når Lange om kort tid blir professor emeritus tar han for første gang i bruk denne metoden. Han har fått kontorplass på Institutt for samfunnsforskning i Oslo.

Nok en gang er det et ønske om å belyse større sammenhenger i historien gjennom å gjøre dypdykk, som driver ham.

Han er i gang med et biografiprosjekt om Kåre Willoch.

Om du tror en professor som har jobbet i så mange år at han har rukket å bli emeritus, ser lett på en jobb som dette, så tar du feil.

– Jeg gleder meg. Men jeg vet det blir krevende.