Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
På Bygdøy møttes bondeungdommen for å danse. Her er Bondeungdomslagets dansarring, med Hulda Garborg i midten, på høstfest på Norsk Folkemuseum i 1902.(Foto: Norsk Folkemuseum)
Bondeungdommen skulle fornorske Oslo med folkedans og nynorsk teater
Med 1900-tallets urbanisering og målstrid fryktet mange for unge innflytteres rotløshet. Bondeungdomslaget ga dem et hjem i Oslo, samtidig ble ungdommene del av et ideologisk prosjekt.
På 1920-tallet var det nok av urbane tilbud for unge i Oslo. De kunne høre en jazz-konsert eller gå i teater, ta en øl på restaurant eller dra på dans.
For ungdom fra landsbygda kunne organisasjonen Bondeungdomslaget (BUL) friste med aktiviteter som minnet dem om hjemme: folkedans, teater på landsmål, raspeball på Kaffistova eller en skitur i marka.
– Mange var redde for at ungdommer fra landsbygda hadde det vanskelig og at de ville la seg lokke av storbyens fristelser med restaurantliv og alkohol. Derfor ville Bondeungdomslaget skape et hjem for dem i hovedstaden, sier idéhistoriker Joel Johansson.
Johansson har undersøkt hvilke forestillinger og følelser som preget Bondeungdomslaget fra oppstarten i 1899 og gjennom de første førti årene frem til 1939.
Han finner sterke følelser knyttet til hjembygda og det nasjonale og ser at medlemmene inngår i et større politisk og ideologisk prosjekt i sin tid.
Ifølge idéhistoriker Joel Johansson var Bondeungdomslaget en urban fritidsorganisasjon med et ambivalent forhold til Oslo.(Foto: UiO)
Ungdom trekker til byene
Rundt århundreskiftet gjennomgår Norge store endringer. Vi blir en selvstendig nasjon og samtidig vokser byene. Nye arbeidsplasser oppstår, mens stadig flere får utdanning ved Universitetet i Oslo.
Ungdom trekker til byene for å være med på den spennende utviklingen. Men det er slett ikke alle som ser med blide øyne på de nye byborgerne.
– For eksempel går operasanger Lona Gulowsen Gyldenkrone ut i Aftenposten med hvor bekymret hun er for alle disse brautende, udannede oppkomlingene fra provinsen som oversvømmer hovedstaden. Når de prater dialektene sine, mener hun det er like uutholdelig å høre på som en barnevogn som knirker, forteller Johansson.
Utover 1800-tallet hadde Noregs Ungdomslag etablert foreninger over hele Norge og samlet ungdom med dans og idrett.
Nå så de at også Oslo trengte en ungdomsforening, og i 1899 ble Bondeungdomslaget etablert i Oslo eller Kristiania, som hovedstaden het frem til 1924.
Målstrid og «norskdom»
– Man så at det var behov for å støtte bondeungdommen. Formålet med BULs aktiviteter var å skape en forbindelse til stedene de hadde forlatt, så de ikke skulle rammes av hjemlengsel.
Samtidig var de del av en større ungdomsbevegelse og ikke minst «norskdomsbevegelsen».
– Norskdomsbevegelsen hadde som mål å skape et norskere Norge med mindre påvirkning fra det danske. Språk var en sentral sak: De kjempet for nynorsk, landsmål som det het på den tiden.
Ivar Aasen, som noen år tidligere hadde skapt landsmålet basert på norske dialekter, var bevegelsens husgud, og BULs og NUs medlemsblader var skrevet på ulike former av landsmål. Der kunne man lese om hvordan nasjonen skulle finne sin identitet som norsk.
– Man mente at det norske folket først og fremst fantes på landsbygda. Det er en idéhistorisk tråd som gjelder i andre land også.
Dermed skulle bondeungdommen være et forbilde for byfolket.
Annonse
Det norske teater et våpen i fornorskingen
For å oppnå målet om et norskere Oslo hadde BUL flere strategier. Et av disse var Det norske teater.
– BUL beskriver teateret som et av de viktigste stridsorgan i kampen, sier Johansson.
Han viser til en utgave av medlemsbladet hvor ledelsen skriver: «Men eitt er visst: Når den dagen kjem at norsk mål er blitt einaste riksmål i Noreg då vil det nok hugsast at Det Norske Teatret har vore eit av våre beste våpen, ein av våre beste og kampgladaste fylkingar i striden».
Hulda Garborg var en viktig ideolog i bevegelsen, og det var hennes teaterkompani som flyttet inn i BULs kjeller i årene før teateret kom på plass i Stortingsgaten, siden i Kristian IVs gate.
– Handlingen i forestillingene var ofte satt til landsbygda, og det foregikk på nynorsk. Dette var en måte å forflytte seg til det landlige til tross for at man var midt i Oslo sentrum.
Teateret var bare et av flere egne rom Bondeungdomslaget skapte i byen – de lokket også ungdommen med kaffe, folkedans og idrett i Nordmarka.
Kaffistova og Bygdøy viktige steder
Kaffistova, som fortsatt kan avlegges et besøk, ble et viktig samlingssted for bondeungdommen.
Her kunne man ikke bestille alkohol, men få servert kaffe eller norsk bondekost, som raspeball eller fenalår, av kvinner kledd i bunad, mens man kunne snakke dialekt uten å få stygge blikk.
– Man prøvde å skape en trygg ramme og en landlig hjemfølelse, noe det kvinnelige serveringspersonalet var ment å bidra til.
Det er særlig to følelser som dominerer kildene fra Bondeungdomslaget. I tillegg til hjemfølelsen beskrives en særegen form for glede: hugnad.
Annonse
– Det er en ungdomsglede, som er veldig tett forbundet med det norske. Den er sterk, anstendig og uproblematisk – særlig sett opp mot de som drakk og danset – disse opplevde heller en falsk, illusorisk glede.
Det var særlig i folkedansen man kunne oppleve hugnad. Og når ungdommen i BUL danset på Leikarvollen på Bygdøy, knyttet gledesfølelsene seg også til politikk.
Publikummet på Leikarvollen var borgerskapet i Oslo og dermed var dansen et av midlene i målet om fornorsking.
– I stedet for å håne kulturelle uttrykk fra landsbygda skulle borgerskapet la seg imponere og påvirke.
Kaffistova, Bondeungdomslagets kafé, skulle tilby ungdommene et sobert alternativ til storbyenes restaurantliv. Her fikk de servert husmannskost og kaffe, mens praten gikk på dialekt.(Foto: Ukjent/Oslo museum)
Sunn, norsk ungdom med talent i idrett
1920-tallet var BULs storhetstid, og i 1921 hadde organisasjonen omtrent 2.000 medlemmer.
Det er fortsatt en aktiv forening, men med færre medlemmer og med næringsinteresser i Bøndenes hus i Rosenkrantz’ gate i tillegg til fritidstilbudet. Mange vil kanskje kjenne igjen BUL-navnet fra lagdraktene deres på idrettsstevner.
– Idretten har alltid vært viktig for BUL, sier Johansson og forklarer:
– Det handlet om sunnhetsidealet. Ungdommene hadde masse tid – de måtte oppfostres og formes gjennom sunne aktiviteter, i stedet for å sitte og drikke på restaurantene.
Etter hvert fikk ungdommene forbilder i medlemmer som ble olympiske mestere, som langrenns- og kombinertløper Johan Grøttumsbråten, som man i dag kan se en statue av utenfor Sporten ved Frognerseteren.
– Man hadde en idé om bondeungdommen som veldig sunne. Å gå på ski i Nordmarka sees også som noe man er spesielt egnet for, selv om ikke alle hadde holdt på med det i hjembygda si.
Idrettslaget drev med langrenn, men også orientering, løping og friidrett. De sørget for å få bygd to hytter i Nordmarka: Bondehytta og Røkleivhytta.
Annonse
– De så hyttene som norske stasjoner, men også som et helt konkret substitutt for hjembygda. Det er der man skal føle seg hjemme, i skogene som ligner hjemme.
Identiteten som bondeungdom oppsto i byen
Medlemmene i Bondeungdomslaget var ikke nødvendigvis fra bondefamilier. Johansson ser at det er vel så mye forestillinger om bønder og landsbygda som former «bondeungdommen».
– Jeg vil si at de ble bondeungdommer i Oslo. Man brukte begrepet for å skille dem fra byungdommer.
Han ser også at det er forestillingen om en hjembygd som forener ungdommene, heller enn hvor de faktisk kommer fra.
– Mange kommer fra Vestlandet, en hel del fra Østlandet, noen fra Sverige, noen fra Danmark. Felles for de fleste er at de kommer fra store gårder. Dette var de som hadde råd til å dra. Arbeiderbevegelsen kalte dem gjerne bondeadelen.
Dermed var det ikke sånn at de kom til storbyen med like erfaringer. De skulle derimot formes etter et ideal: sunn, frisk, og ikke minst norsk, ungdom som fant glede i oppbyggelige aktiviteter som dans og idrett.
Bondeungdomslaget ønsket at byfolket skulle la seg imponere og forme av ungdommene fra landsbygda, med sin sunne livstil, sine bunader og sine dialekter.(Foto: L. Szacinski/Oslo Museum)
Nasjonalistiske følelser – må forstås i sin tid
Johansson ser ikke bare på hvilke følelser ungdommene og lederne i BUL beskriver, men også hva slike følelser betyr.
– Det emosjonelle er ikke noe uskyldig, utenfor det politiske. De virker tett sammen, og følelser kan være svært verdifulle som politiske ressurser, understreker han.
– I dag forbinder mange ideologi om nasjonalisme og norskhet med noe negativt. Var det også problematiske sider ved ideene de fremmet?
– Man må se det i sin samtid. På trettitallet konkurrerte man om å være mest mulig nasjonal. Det var ikke bare i BUL, arbeiderbevegelsen var også opptatt av det norske.
Bondeungdomslaget opphøyde bonden som spesielt knyttet til nasjonen.
Annonse
Et demokratisk fundament
– Det er retorikk som også finnes i andre politiske leirer og kan ligne tanker om blut und boden (blod og jord) innen den tyske nazismen på samme tid.
Han håper forskningen hans kan vise flere sider ved følelsene som sto sterkt i BUL.
– Hjembygd er heller ikke et uproblematisk begrep. Det noen ser som et hjem, er samtidig noe andre kan utestenges fra. Det samme gjelder når man snakker om det nasjonale. Hvis noe skal fornorskes, så er det jo noe som skal bort. Når de var skeptiske til varietékulturen, beskrev de den som internasjonal, med sine innslag av jazz og afroamerikansk kultur.
Samtidig understreker Johansson at BUL hadde et demokratisk fundament, i motsetning til antidemokratiske bevegelser som skulle vokse fremover mot utbruddet av andre verdenskrig.
– Det er heller ikke noen raseretorikk i BUL. De er opptatt av det norske, men uten sterke påstander om jøder eller annen rasetenkning, noe man derimot fant i Nasjonal Samling sitt ungdomsforbund.
