“History becomes legend, legend become myth” fikk vi høre i Ringenes Herre da filmversjonen kom i 2001. I løpet av 2000-tallets første tiår eksploderte interessen for fantasy, legender og myter i den vestlige verden.

Harry Potter, Ringenes Herre, True Blood og nå nylig Game of Thrones, er alle i stor grad basert på gammel folketro, og overraskende mye av det inneholder elementer fra vår egen norrøne mytologi og skandinavisk folklore.

Men det var ikke før i fjor at nordmenn selv kom på banen, og da med ikke mindre enn to norske filmer basert på våre egne tradisjoner; Trolljegeren og hulderfilmen Thale.

Marit Anne Hauan, folklorist og museumsdirektør på Tromsø Museum, synes det er svært positivt at man setter søkelyset på vår gamle folketro.

– Den globale interessen blant unge mennesker for de gamle sagnfigurene, er en tydelig reaksjon på foreldregenerasjonens manglende interesse. På 70- og 80-tallet ble det moderne med et svært rasjonelt verdensbilde. Det var ikke plass til uforklarlige eller overnaturlige fenomener, forteller hun.

– Man krevde svar på spørsmål og var skeptiske til de “store fortellingene”. Det vi ser nå, er et klart tilbakeslag fra denne måten å se verden på. I dag oppfatter man den veldig rasjonelle væremåten som lite kreativ, sier hun.

Tar tilbake trollene

Både Trolljegeren og Thale fikk kanskje litt uventet, stor oppmerksomhet i utlandet. Trolljegeren var sågar den mestselgende DVD’en i Storbritannia på et tidspunkt.

– Disse filmene er norske filmskaperes reaksjon på den internasjonale bølgen. De føler at de også har noe å bidra med på denne fronten. Det får meg til å tenke at de må jammen meg være glade i kulturen sin, og det blir jeg litt rørt over.

- De finner en glede i de gamle tradisjonene og deler den gleden på en så positiv, morsom og absurd måte som Trolljegeren, smiler hun.

Tannløse hylletroll

Og det var kanskje på tide. Trollene har i lang tid mistet noe av sin evne til å skremme, spesielt om man ser dem for seg som lykketroll i glorete farger, eller koselige suvenirer.

– Det gjelder å ta dem litt tilbake til der de hører hjemme. De er jo fryktinngydende, og skal ikke stå og pynte på peishylla, ler Hauan.

I gamledager hadde derimot sagnfigurene og folketroen en mye mer fremtreden posisjon i samfunnet, og ble oppfattet som en veldig reell del av naturen rundt oss.

– I dag lever vi i et gjennomregulert samfunn, der vi må forholde oss til en mengde offisielle, nedskrevne lover og regler. I tidligere tider fylte gjerne sagnene denne rollen, forklarer Hauan.

Underjordiske miljøforkjempere

Sagn og folketro regulerte både forholdet mellom mennesker og natur, og menneskene i mellom. Det var viktig å ikke høste mer av naturen enn det man trengte, ellers ble de underjordiske sinte og kunne hevne seg. På denne måten var de nesten tidligere tiders naturvernere.

Også standarder og samfunnsroller ble opprettholdt ved hjelp av de underjordiske.

Unge jenter på vei til seteren var for eksempel ganske utsatte for de underjordiskes utilbørlige tilnærmelser.

– Mengden av slike sagn sier jo noe om viktigheten i kulturen av at unge jenter bevarte sin renhet og dyd. Det var en advarsel mot å snakke med fremmede menn, og en advarsel mot å gi etter for fristelsene, forklarer Hauan.

Moralske fortellinger

Sagnene var med på å opprettholde standardene og rollene som var gitt i samfunnet. Om man gikk utenfor den aksepterte normen, risikerte man alvorlige konsekvenser.

Et tydelig eksempel er troen på utburden. Dersom et udøpt barn ble satt ut for å dø av sine foreldre, ville det komme igjen som et hevngjerrig gjenferd. Udøpte barn kom nemlig ikke til himmelen.

– En historie går på at en kvinne som var på vei opp mot kirken for å gifte seg, opplevde at en utburd hang seg fast i brudesløret hennes. En tydelig moral om at tidligere synder aldri helt forsvinner, og det derfor er best å bare holde seg i skinnet, forteller Hauan.

Andre sagn var forklaringer på hendelser man den gangen ikke hadde svar på. Barn med utviklingshemming ble gjerne sett på som såkalte byttinger, der de underjordiske hadde byttet ut menneskebarnet med sitt eget tussebarn i et ubevoktet øyeblikk.

Slike barn hadde det ofte forferdelig, da man trodde at den eneste måten å få barnet sitt igjen var å behandle det underjordiske barnet så dårlig at tussemoren kom for å bytte tilbake.

Gamle, men ikke alltid norske

Mange av folketroens vesener kan spores riktig langt tilbake, ofte helt tilbake til norrøn tid. Allikevel er mange av dem ikke så særegent norske som vi liker å tro. Trollenes slektninger finner vi for eksempel igjen både i kelternes kjemper og grekernes titaner.

Et unntak er derimot Stallo, samenes brutale men uintelligente erkefiende. Denne figuren finner vi kun i den samiske forestillingsverden.

– Stalloen ligner ofte på de norske embetsmennene som kom for å kreve skatter. De utgjorde en trussel mot det samiske samfunnet, og utviklet seg altså i sagnversjon til å bli en mytisk figur samene som oftest overlistet, sier Hauan.

Selv om vitenskapen har gjort sitt inntog, er ikke folketroen helt borte. En fotballspiller som har faste lykkeritualer før en kamp, ei skolejente som ikke vil gå på streker på veien, eller rett og slett det å si bank i bordet, er alle eksempler på tilførsel av magi i hverdagen.

Noen sagnvesener er også mer seiglivede enn andre. Det er nok større sjanse for å møte likesinnede i Norge i dag hvis du sier at du tror på spøkelser, enn hvis du innrømmer at du tror du så en nisse forrige gang du skulle hente noe på mørkeloftet.

Kilder:

Birger Sivertsen, For noen troll (2000)

Stein R. Mathisen og Marit Anne Hauan, Fortellinger, folketro og “virkelighet”. Nordnorsk kulturhistorie (1994)