Det var en gang en kar fra Telemark, født i 1925, som fortalte kulturhistoriker Eldar Heide at moren pleide å hive en klype mel ned i flammen da de kokte grøt da han var liten. ”Loke skulle ha sitt”, ble det sagt.

– Dette er et eksempel på folketro som sannsynligvis stammer fra førkristen tid i Norge, sier Heide, postdoktor ved Senter for middelalderstudier ved Universitetet i Bergen.

Tilbake med fremtiden

Norrønfilologen Heide er en av få norske kulturhistorikere som bruker en såkalt retrospektiv metode i sitt arbeid. Metoden går ut på å regne seg tilbake til eldre tider fra nyere materiale.

Heide bruker metoden for å studere religion i førkristen tid, med kildemateriale fra 1800-tallet som supplement til eldre kilder.

– Fordelen med retrospektiv metode er at den kan bidra med å utfylle kunnskapen om førkristen folketro, som biter i et puslespill, sier Heide.

Vår viktigste kilde til førkristen religion i Norden er Snorres Den yngre Edda og Eddadiktene. Disse tekstene er overleverte i islandske håndskrifter fra 1200-tallet, men de er nokså knappe.

Et stort problem for studiet av førkristen tro er derfor mangel på opplysninger.

Men det finnes språklige uttrykk, dagligritualer og myteelementer som har overlevd kristendommen gjennom folkekulturen. Disse finnes i ordsamlinger, ordtak og faste uttrykk, sagn, eventyr og annen folketradisjon som er samlet inn etter at den akademiske interessen for slik innsamling oppstod på 1800-tallet.

Askeladden og Loke er tvillinger

Blant annet kan Asbjørnsen og Moes eventyr kaste lys over førkristen tro, ifølge Heide.

– Askeladden og den norrøne guden Loke er varianter av den samme idéen. Dermed kan Askeladden hjelpe oss å forstå Loke, som er en av gåtene i den gamle religionen, sier Heide.

Begge snur opp ned på alt. De er outsidere som gjør ting som andre oppfatter som skammelig. Samtidig er de uerstattelige ved at de henter sterkt ønskede ting og personer fra andre verdener.

Det er likevel ikke noe som heter gratis lunsj. Askeladden får både prinsessen og halve kongeriket. Men han drar også inn både trollkjerringer og andre uakseptable i det gode selskap.

– Askeladden gjennomfører dermed en revolusjon nesten i marxistisk forstand. På liknende måte er Loke med på å omstøte de norrøne gudenes velde, sier Heide.

Heide mener at parallellene mellom Loke og Askeladden er så mange at de ikke kan bortforklares. Men sammenhengen har vært lite utnyttet i forskningen.

Kritisk til metoden

Selv om bruken av seint materiale og retrospektiv metode har vært på internasjonal fremmarsj de siste årene, er likevel ennå svært mange kultur- og religionshistorikere skeptiske til at metoden kan brukes til å forstå førkristen kultur.

– Skeptikerne mener at det har skjedd for mange forandringer etter tusen år med kristendom. Det er dermed umulig å skille ut det opprinnelige fra det som har kommet til i ettertid, forteller Heide.

Heide ser problemet. Selv forsøker han å finne en mellomposisjon mellom en naiv metode og total avvisning av retrospektiv metode.

– På begynnelsen av 1900-tallet tok kultur og religionshistorikere all folklore for god fisk. Senere har denne naiviteten snudd til det motsatte. Fra mellomkrigstiden og inntil nylig har nesten alle forkastet folketradisjon som kilde til førkristen kultur, forteller Heide.

For å sannsynliggjøre at en skikk kan spores tilbake førkristen tid, tar han blant annet geografien til hjelp. Et eksempel er det nevnte ritualet fra Telemark med å kaste mel på ilden, som man finner igjen i Sverige, Finland og på Færøyene.

– Den geografiske spredningen på skikken viser at den sannsynligvis er nedarvet fra førkristen tid. Dette er områder som ikke har hatt noen kulturutveksling med hverandre. Når vi finner liknende tradisjoner i disse områdene, kan det ikke være på grunn av lån i nyere tid, sier Heide.

Enighet som bevis

Hvis en opplysning fra 1800-tallet passer sammen med eldre opplysninger, slik at de til sammen danner et sannsynlig bilde som forskerne ikke har sett før, så er dette et argument for å bruke opplysningen. Men hva er det som er rimelig og som passer?

– Det viktigste kriteriet er intersubjektivitet. Hvis flertallet av forskerne som jobber med slike ting går med på at tolkningen er rimelig, ja så bør vi bruke den opplysningen.

– Dette prinsippet gjelder egentlig i all forskning. Intersubjektivitet er grunnlaget for alt vi oppfatter som kunnskap, sier Heide.