Bjørnstjerne Bjørnsons debutroman fra 1857 går rett hjem hos både norske og minoritetsspråklige elever.

Fortellingen om den ulykkelige kjærligheten mellom Torbjørn og Synnøve er heller ikke spesielt norsk.

Den har store likheter med klassiske filmer fra både Hollywood og Bollywood, ifølge klasseromsforsker Sylvi Penne, professor ved Høgskolen i Oslo, som har forsket på temaet.

– Bjørnstjerne Bjørnson er mistenkeliggjort i skolen som altfor nasjonal i en flerkulturell verden. Denne forestillingen om det nasjonale hos Bjørnson, er en gedigen feilslutning, sier Penne.

– Det er ingen grunn til å være engstelig for at man blir nasjonal av å lese Synnøve Solbakken. For det er ikke Bjørnsons bøker i seg selv, men fortidens formidling av dem som har gitt nasjonale assosiasjoner. I dag forholder vi oss bare til bøkene, sier hun.

Oppfattes ulikt

Synnøve Solbakken har for eksempel den samme tematikken som Amtmannens døtre av Camilla Collett.

Begge bøkene forteller om unge som bryter med tradisjonen hvor foreldrene velger ektefelle og gifter seg i stedet med den de vil ha. Slikt sett rydder begge bøkene vei for den europeiske moderniteten, som er i sin spede begynnelse på denne tiden.

Men på grunn av at handlingen i Synnøve Solbakken legges til et bondemiljø, er den blitt sett på som en nasjonalromantisk, nesten nasjonalistisk roman.

– Amtmannens døtre, derimot, foregår i embetsmannsmiljø og blir i stedet oppfattet som en tendensroman og en kritikk av arrangert ekteskap, påpeker Penne.

Ute av pensum

Bjørnstjerne Bjørnson har lenge vært borte fra pensum i norsk skole. Siden begynnelsen av 1990-tallet forsvant også litteraturen fra 1800-tallet fra pensumlistene i lærerutdanningen – med unntak av et Ibsen-drama.

– Min kjærlighet til Bjørnson og Synnøve Solbakken som ung, har jeg aldri kunnet formidle videre, sier Penne.

Men da hun i 2003 skulle forske på hva elevene på ungdomstrinnet husket best fra undervisningen, møtte hun sin ungdoms Synnøve Solbakken igjen på østkanten i Oslo.

Entusiastiske lærere

Der hadde noen entusiastiske lærere begynt å lese Bjørnson i klasser der flertallet er minoritetsspråklige.

Hun fulgte elevene i to år og intervjuet dem rett før eksamen om hva de husket best fra undervisningen.

Og hva husket elevene? Jo, nettopp, Bjørnsons Synnøve Solbakken, i tillegg til Skrams Karens jul og Kiellands Karen.

– Det var helt gjennomgående. Det var dette elevene husket.

Bjørnson kan være en viktig ressurs i undervisningen, mener Penne.

– Synnøve Solbakken er for eksempel både pedagogisk og veldig appellerende til ungdom.

– Minner om Hollywood

– Synnøve Solbakken har den samme enkle dramaturgi som en klassisk Hollywood-film. Når elevene møter den, gjenkjenner de strukturen med en gang, sier hun.

Fortellingen fenger umiddelbart. Anslaget er som en film. Elevene kan øyeblikket ta til seg romanen og reflektere over den, de er fortrolige med den narrative strukturen, forklarer Penne.

Mens det for de norske elevene er et møte med det fremmede, ikke med det nære, så er Torbjørn og Synnøves hverdag gjenkjennelig for mange minoritetsspråklige elever i dag.

Samme problemer

Handlingen er frå 1800-tallet og handler om det konfliktfylte forholdet mellom individkultur og felleskultur.

– Mange av dilemmaene er fortsatt aktuelle for mange minoritetsspråklige. De finner en appell som ikke vi gjør på samme måte, sier Penne.

En elev uttaler, for eksempel, at Synnøve Solbakken har en handling som er typisk for Sri Lanka i dag.

Andre trekker frem den strenge oppdragelsen av Torbjørn og arrangerte ekteskap. Historien er som tatt ut av en Bollywood-produksjon.

– Den typiske Bollywood-filmen har det samme grunnplotet som Synnøve Solbakken. Det handler om felleskultur og den skjøre starten på den individuelle kjærligheten.

Filmatisk fortelling

Synnøve Solbakken er et klassisk melodrama. Melodramatiske trekk var typisk for litteraturen på 1800-tallet. I dag er melodrama forkastet som litterært uttrykk.

– Men melodramaet er egentlig bare en fortelling med tydelige motsetninger, fortellinger om en veldig sterk kjærlighet, uten den ambivalensen som vi omgås med i dag, sier Penne.

Hun mener at melodramaet fungerer veldig godt for utrente lesere på ungdomsskoletrinnet.

– Slike lesere har ofte problemer med å lese samtidslitteratur som ikke har en tydelig slutt, som er stillestående. De vil ha en tydeligere narrativ struktur, det er denne strukturen de er fortrolig med fra film og fjernsyn, sier hun.