Vår kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, liker å gå i bunad. Han har uttalt at for ham er bunadstradisjonen en del av det å være konservativ.

Men da bunaden kom til Norge, var det en drakt som markerte at du tok avstand fra rikspolitikere og andre i samfunnets elite. Med bunaden markerte du deg som en kulturradikaler.

Angrep på eliten

– Frykten for bondekulturen var datidens innvandrerfrykt. Det at noen ønsket å gjeninnføre bondespråk og klær i Norge var et klart angrep på samfunnets elite og unionen med Sverige.

Det forteller Anne Kristin Moe, kulturhistoriker og konservator ved Norsk Folkemuseum.

Hun har forsket på norske bunader. I samarbeid med forfatter og forlegger Laila Durán har hun nylig utgitt boka Broderte bunader: hundre år med norsk bunadhistorie.

Spyttet på

På slutten av 1880-tallet begynte jenter på norske folkehøgskoler å bruke bygdeklær som symbol på norsk identitet. Det var en måte å gjøre opprør på.

Reaksjonene var sterke. I byene ble jentene spyttet på, forteller Moe.

Overklassejenta og forfatteren Drude Janson fra Bergen ble i 1872 invitert på selskap hos lensmannen i bygda Sel. Janson møtte opp i bondeklær.

Det ble stor skandale.

• Les også: Ikke for feminin i arbeidstøyet

Norskdomsrørsla

Utover 1900-tallet blir bunaden mer vanlig.

Nå vokste norskdomsrørsla fram. Med folkehøyskolene, målsaken, ungdomsbevegelsen og folkedansene markerte de avstand til embetsmannskulturen og de kraftige impulsene fra utlandet.

Hulda Garborg var en radikal og ivrig forkjemper for det norske. Hun var sentral i norskdomsrørsla og en del av det kulturradikale miljøet rundt Christiania Arbeidersamfunn fra 1880-årene.

Garborg reiste land og strand rundt for å lære bort norsk folkedans. På reisene fikk hun mye kunnskap om norske folkedrakter. Dette var både hverdagsklær og høytidsklær, som var særegne for folk i et bestemt geografisk område.

Folkedraktene hadde hittil levd en anonym tilværelse på landsbygda.

Konstruerte en ny drakt

Med utgangspunkt i en folkedrakt fra Valdres, lagde Garborg i 1914 en helt ny drakt. Hun endret på snittet og hentet broderier fra en gammel fløyelslue.

Denne nye bunaden ble svært populær. 

Garborg var datidens trendsetter. Nå begynte til og med byfolket å interessere seg for hvordan man kunne lage drakter inspirert av bygdeklærne, forteller Moe.

Fortsatt blir bunaden sett på som et radikalt plagg, men nå vil flere ha den.

Utover 1920-tallet kom det stadig flere bunader. Etter hvert blir disse så populære at flere bygder ville ha sin egen bunadsvariant.

• Les også: Nasjonsbyggende basarer

Huldas metode

Hulda Garborg blir ofte tillagt både æren og skylden for de broderte bunadene. Men det var ikke hun som fant den opp, ifølge Moe.

– På Sunnmøre fantes det allerede en tradisjon for broderte folkedrakter, sier Moe.

Garborg brukte Sunnmørsdrakten som mal da hun senere designet bunaden for Valdres.

Mønsteret som Garborg designet hentet hun fra én draktdel og overførte til hele bunaden.

Denne måten å lage bunader på har senere vært dominerende for alle bunader i Norge.

Kortreiste kjoler

Hulda Garborg var opptatt av at bunadene skulle være et norsk alternativ til motekjolene fra Paris og Roma, som nå var blitt vanlige i Norge.

Stoffene skulle være ull, og de skulle være vevd her i Norge. Fargene skulle være lagd av norske planter.

– Opprinnelig var det mange importerte stoffer, både bomull og silke, i de gamle folkedraktene, men de luket Hulda Garborg ut. Alt skulle være produsert i Norge, forteller Moe.

En drakt for folk flest

For Garborg var det viktig at folk flest kunne lage bunadene selv.

Mens du i dag må grave dypt ned i lommeboka for å ha råd til å få en bunad, var en bunad noe de fleste hadde råd til den gang.

De vevde stoffene selv, farget garnet selv og sydde vanligvis drakten selv. Det tok lang tid, men det var overkommelig økonomisk.

• Les også: Mange boller i bunadene

Ny bunadsideologi

Hulda Garborg var opptatt av at draktene ikke skulle være levninger av en utdøende folkekultur. De skulle være nyskapende og moderne, forteller kulturhistorikeren.

Garborg komponerte bunaden fritt, med litt inspirasjon fra både Valdres og Sunnmøre.

Men etter krigen vokste det fram en ny bunadsideologi. Nå ble det svært viktig at bunaden var historisk korrekt og knyttet til lokale tradisjoner.

Man gikk vitenskapelig til verks og samlet inn gamle folkedrakter fra de ulike stedene i Norge.

Som oftest var den gamle folkedrakten i området den viktigste inspirasjonen for nye bunader. Der folkedrakten ikke kunne brukes, samlet man inn andre ting, som skjeer, øser og skap med rosemalinger, eller broderier fra sledeputer og løslommer.

Bunadspolitiet kommer

Bunadspolitiet kalles ofte de som har sterke meninger om hva som er lov og ikke lov av forandringer på norske bunader. 

For etter andre verdenskrig ble dette veldig strengt.

I 1947 ble Statens bunadsnemd ble opprettet. Denne eksisterer fortsatt under navnet Norsk Institutt for bunad og folkedrakt, men er i dag mer rådgiver.

Nemda var opptatt av hva som var riktig og galt og hva folk kunne få lov til å gjøre med nasjonaldrakten, forteller Moe.

Hun mener at bunadspolitiet i dag er desentralisert. Nemda er borte, men bunadsbrukerne selv passer på hverandre. Slik bunaden ble utformet, slik skal den videreføres.