Bosnia-Herzegovina i 1991. (Foto: (Kart: Wikimedia Commons))
Vestlige politikere kunne stoppet krigen i Bosnia-Herzegovina allerede i 1993, mener stipendiat Stian Nordengen Christensen ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.
- Vesten kunne ha brukt sterkere virkemidler. Et bombeangrep ville både ha vært mulig å gjennomføre, også politisk, og det ville hatt muligheten til å tvinge fram en fredsavtale.
Mange har sagt dette, men uten egentlig å vise hvordan, påpeker Christensen.
Han har i sin doktoravhandling sett på begrepet kontrafaktisk historie.
Kunne historien ha utspilt seg på en annen måte?
Kunne politikere eller diplomater ha fått slutt på grusomme kriger med tap av hundretusener av menneskeliv?
Hvis eksempelvis en statsleder skal gis skylden for en krig, må det ha vært mulig å stoppe krigen. Men skal historikeren kunne foreta en slik vurdering, må han ha bevis.
- Hvordan finne bevis for noe som ikke har skjedd? Går det an?
- Ja. Det er mulig. Men det fins grader av sikkerhet, sier Christensen.
Han etterlyser større edruelighet i bruken av kontrafaktiske spørsmål.
Viktig skille mellom vitenskap og spekulasjon
Christensen påpeker at bruken av kontrafaktiske spørsmål er utbredt, både blant historikere og i den politiske debatt. Men hva skal til for å bruke kontrafaktisk historie som vitenskapelig metode?
- Jeg mener kontrafaktisk historie kan ha mye for seg. Men det trengs et rammeverk for å kunne skille mellom den vitenskapelige metode på den ene siden, og den ubegrunnede spekulasjon på den andre. Det er et slikt rammeverk jeg foreslår i min avhandling.
Med klare kriterier på plass for kontrafaktisk historie som vitenskapelig metode, har man et nyttig verktøy, mener Christensen.
Et verktøy som blant annet kan brukes til å avsløre politikeres rene spekulasjoner. I avhandlingen anvender Christensen kriteriene på en konkret historisk konflikt, krigen i Bosnia.
De kontrafaktiske spørsmålene, eller spekulasjonene, knyttet til krigen i Bosnia i 1993, både er og har vært mange. Christensen har tatt for seg tre hypoteser som diplomater og forskere ofte har kommet med:
Hva kunne økt diplomatisk press ført til?
Hva med bruk av bakkestyrker for å oppnå en fredsavtale i 1993?
Hva med bruk av luftangrep for å tvinge fram fred?
Det er i ettertid ikke mulig å komme fram til enkle og klare svar, slår Christensen fast. Men klokere er det likevel mulig å bli.
- Da jeg startet studiet, håpet jeg å finne det motsatte av det jeg har gjort, sier Christensen.
- Jeg ønsket å bevise at smarte diplomatiske forhandlinger, økt diplomatisk press, ville ha gjort det mulig å oppnå fred i 1993. Men dessverre, det var ikke det jeg fant.
De enkle løsningene, som mer diplomati, er ofte ikke tilstrekkelige, påpeker han.
- Det er gjerne en grunn til at ting blir som de blir.
- Hva med bruk av bakkestyrker?
- Det ville først og fremst politisk sett vært vanskeligere å få til. De politiske rammebetingelsene lå ikke til rette for det.
Et luftangrep derimot, ville man hatt en større sjanse for å lykkes med. Det er en lærdom som politikerne allerede har høstet, mener Christensen.
- Mange vil si at bruk av luftangrep i Libya, var en suksess. Og noen taler for at man bør gjenta det nå i Syria. Men konflikten i Syria er en helt annen. Lærdommen fra Bosnia-krigen kan ikke overføres uten videre. Man må kjenne konteksten, og være presis.
Kritiserer kritikken av USA
USAs håndtering av konflikten på Balkan i 1993 har vært sterkt kritisert. Christensen kritiserer kritikken.
- Det har vært framsatt en rekke kontrafaktiske påstander om USAs politikk på Balkan. Mange mener det var amerikanernes skyld at det ikke ble gjort noe mer. Men det var først og fremst europeerne som holdt igjen.
Annonse
- Amerikanerne hadde dessuten sine gode grunner. Fredsplanen jeg har analysert, var urealistisk. Kritikken av USA har vist seg å være unyansert og dårlig begrunnet, konkluderer Christensen.
- Det ligger mye læring for framtiden i vitenskapelige studier av fortidens konflikter. Men enda viktigere er det å være klar over at vi alle stiller kontrafaktiske spørsmål. Da må vi også være bevisst på både mulighetene og begrensningene dette medfører.
