Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Fra 1890 til 1913 var spørsmålet om kvinner skulle få stemmerett, oppe til behandling i Stortinget hele 15 ganger uten at det ble flertall for en lovendring. Her en norsk delegasjon under en kvinnesaksparade i New York i 1911.(Foto: Nasjonalbiblioteket)
Kvinnene som ble nektet å stemme
Før kommunevalget i 1916 fikk Karoline Emilie Larsen brev fra Folkeregisteret med følgende beskjed: «Deres stemmeret vil bli suspendert».
ArneVatnKommunikasjonsrådgiver
Universitetet iOslo
Publisert
I 1913 vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for kvinner. Likevel var det noen som ble holdt utenfor.
Hadde du mottatt sosiale ytelser, ble det satt stjerne i margen ved navnet ditt i valgmanntallet, og dermed fikk du ikke stemme.
Historiker ved Universitetet i Oslo Hilde Sandvik forsker på kvinnehistorie.(Foto: Trine Nickelsen)
– Ved kommunevalget i 1916 var det 47.000 som fikk suspendert stemmeretten fordi de hadde fått penger fra fattigvesenet. To tredjedeler av disse var kvinner, forteller historiker ved Universitet i Oslo, Hilde Sandvik.
Sandvik forsker på kvinnehistorie og er blant annet opptatt av kampen for kvinners stemmerett på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.
En av disse var Karoline Emilie Larsen. Hun jobbet som vaskekone, var enke og hadde seks barn. Hun trengte hjelp fra fattigvesenet for å få endene til å møtes.
– Det var bare «de selvhjulpne» som skulle delta i samfunnet. Det er godt eksempel på hvor lett det er å utestenge medborgere når man har behandlet dem som uverdige over lang tid, sier Sandvik.
Sammen med fem andre arbeiderkvinner klaget Larsen på avgjørelsen. De fikk hjelp av Kristiania Arbeiderparti, som sendte klagen til det kommunale valgstyret. Klagen gikk videre til behandling i Stortinget, som fastholdt suspensjonen. Stemmene deres ble ikke talt.
Selv om klagene ble avvist, førte de til stor oppmerksomhet rundt saken. Det politiske presset økte, og bestemmelsen som fratok fattige stemmeretten, ble fjernet i 1919. Arbeiderkvinnenes protester hadde bidratt til at Grunnloven ble endret.
Stemmeseddelen til Emilie Karoline Larsen fra valget 1916. Den ble ikke talt.(Foto: Stortinget)
– En del av vår historie handler om å stenge folk ute
Hilde Sandvik er opptatt av at vi ikke skal glemme historiene til arbeiderkvinnene som protesterte.
Hun mener det er viktig å være bevisst på hvor enkelt det er å utestenge en gruppe fra å delta i samfunnet.
– En del av vår historie handler om å stenge folk ute for å unngå at enkelte grupper får politisk innflytelse. Dette kan knyttes opp mot problemer vi ser i dag, som for eksempel at altfor få med minoritetsbakgrunn bruker stemmeretten. Det er et stort demokratisk problem, mener Sandvik.
I det store og hele bør fattigunderstøttede ikke have stemmeret, fordi gamle, invalide og defekte mennesker ikke følger med i det offentlige liv. […] Det offentlige liv er bedst tjent med, at samfundet styres af selvhjulpne individe.
Sitat fra Venstrepolitiker Nils Skaar. Hentet fra Aftenposten 1916 A:5.
Hun trekker også paralleller til manipulasjon av valgsystemet i USA, såkalt «Gerrymandering». De senere årene er valgkretser bevisst delt opp på en slik måte at et enkelt parti får fordeler.
– Derfor bør vi feire vaskekonene som gjennom aksjoner og protester vant retten til å stemme. De insisterte på å ikke bli undertrykt og gikk fra å være stemplet som uverdige til å bli borgere med reell innflytelse. Det er en historie som er verdt å fortelle, mener Sandvik.
Banet vei for kvinners stemmerett ved å si «nei» til svenskene
Underskriftene fra aksjonen i 1905 ble samlet og levert til Stortinget. Aksjonen ble et vendepunkt.(Foto: Stortingsarkivet / Vidar M. Husby)
Forslaget om stemmerett for kvinner ble behandlet på Stortinget første gang i 1890.
Annonse
Frem til 1913 var saken oppe til behandling hele 15 ganger uten at det ble flertall for en lovendring. Tilbakeslagene var mange, men en storstilt mobilisering i 1905 bidro til at stemningen snudde.
Da Norge skulle bestemme om landet skulle gå ut av unionen med Sverige, samlet norske kvinnesaksorganisasjoner inn nesten 300 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsning.
Gjennom denne storstilte aksjonen tok kvinnebevegelsen et tydelig standpunkt og viste handlekraft.
– Det var viktig for kvinnene å vise at de hadde forstand på politikk – at de var å regne med, sier Sandvik.
Dette bidro til å styrke deres posisjon og var med på å legge grunnlaget for det som skjedde senere.
– Underskriftsaksjonen ble et vendepunkt. Vi kan helt klart si at engasjementet rundt unionsoppløsninga banet vei for det som skjedde i 1907, da kvinner fikk begrenset stemmerett, og senere allmenn stemmerett i 1913.
Kvinnedagen: Da vaskekonene mistet stemmeretten og protesterte
Vil du vite mer om Karoline Emilie Larsen og arbeiderkvinnene som kjempet for stemmeretten? 8. mars møtes Hilde Sandvik, Johanne Bergkvist, Helle Tvedt og Tofoul Abou-Hodeib til samtale på Deichman Tøyen.
