I dag skremmes vi ikke så mye av at kvinner arver, selv om vi fortsatt krangler over arv.

Ulikhet mellom kvinner og menn har gjennom århundrer vært en naturlig struktur i europeiske samfunn. Kvinnen var betraktet som det svake kjønn som trengte omsorg og beskyttelse fra sin sterke make.

Quinder og Mænd anno 1847

Hun levde i skyggen av mannen, mellom hjemmets trygge vegger, og var «nesten en manns slave, eller blott middel for hans lidenskap». Det viktigste i hennes liv og virksomhet var «Moderens Kald», og hennes plikt nummer én var daglig «Møien» og selvoppofrelse for å opprettholde slekten.

Hun hadde ikke stemmerett, ikke egne inntekter, ikke rettigheter og heller ingen framtid uten en mann. Mens mannens anstrengelse i forretningslivet skulle belønnes med «utmerkelse, nytelse og hvile», skulle husmorens – kvinnens – liv flyte ubemerket hen.

– Kvinner hadde ikke de samme borgerlige rettigheter i samfunnet som menn; dermed var arvelodder også ulike – til favør av sønner, og disfavør av døtre, forteller jussprofessor ved Universitetet i Oslo, John Asland.

Asland har nylig lagt fram resultater av sin forskning om kampen for lik arverett. Han har sammen med en gruppe historikere, jurister og sosialantropologer studert arverett i Norge gjennom 1000 år.

Hvem hadde mest behov for arven?  

Menn hadde, i tillegg til høyere sosial status og anskuelse, lovfestet fortrinn i arv. Sønner skulle bli utrustet med større arv fordi de hadde flere borgerlige plikter.

Og dette krevde sitt: De måtte spise mer, de måtte ha større klesbudsjett og betale for kostbar utdanning. Og når den tid kom, da de i slutten av livet skulle legges i jorden, måtte de naturligvis ha større plass, som kostet dyrt.

Endringene i kvinnenes stilling begynte så vidt å komme i midten av 1800-tallet med bølgen av samfunnsendringer og kvinnefrigjøringen i store deler av Europa, også i Norge.

– Lik arverett ble tatt opp av lovgivere i Norge i 1851. Det ble besluttet i Stortinget at kvinner og menn skulle arve likt, men regjeringen rådet kong Oscar I til ikke å sanksjonere arveloven. Og kongen fulgte rådet, forteller Asland.

Norden og Europa

Lovbøkene i det kontinentale Europa introduserte lik arverett lenge før de nordiske landene. Først var det i Preussen, i 1794, så Frankrike (1804), Østerrike (1811) og Nederland (1826).

De nordiske landene sakket akterut, selv om forslag om lik arverett for menn og kvinner var fremmet allerede på det første ordinære norske Storting i 1815.

Sverige og Island var de to nordiske landene som først introduserte lik arverett mellom kjønnene. I Sverige ble lik arverett i landdistriktene introdusert i 1845, selv om det i byene hadde det vært lik arverett så tidlig om cirka 1350. Island kom etter i 1850.  

I Norge fikk sønner og døtre lik arverett først i 1854. Fram til da hadde døtrene bare rett til halvparten av den arven sønnene fikk.

Skremt av like rettigheter

Argumentene mot lik arverett hadde en viss sosial profil. Men det skremte mange; frykten var størst i bondesamfunnet. I lovutkast fra 1847 argumenteres det mot lik arverett med en «proletarisering», det vil si forvandling av en klasse jordbrukere til fattige, jordløse arbeidere.

Skulle jordbrukere tvinges til å selge sine små jordlapper, ville deres eiendommer komme i rikmenns hender, og selv ville de bli nødt til å overgå til den tjenende klasse. Og dette ville ryste samfunnet i dets grunnvoller. 

Et annet argument var at jordbruksfolk hadde mange barn, og en oppdeling av eiendommen i mange små stykker ville føre til utarming av befolkningen på landet. De ville bli fattigere og fattigere for hver generasjon og ville aldri kunne oppnå en velstand.

– Det skulle gå flere år og flere runder med heftige debatter til lik arv mellom kvinner og menn ble lovfestet, forteller Asland.

Rettferdighet til sist…

Til tross for motstand fra embetsmennene ble loven vedtatt i 1854. Det skyldtes at bonderepresentantene i Stortinget støttet den, med henvisning til den store økonomiske verdien av kvinners arbeid.

– Aristokratiet, i den grad den fantes i Norge, var ikke fornøyd. De slo tilbake med å endre odelsloven i 1863, slik at den førstefødte sønnen skulle kunne kjøpe ut de andre arvingene etter billig takst, såkalt åsetestakst, sier Asland.

Dette lovforslaget fikk støtte av mange av bonderepresentantene på Stortinget. Det var ikke før i 1974 at en ny odelslov sikret likestilling mellom kjønnene. I dag er det lovfestet at den førstefødte, uavhengig av kjønn og ekteskapelig status, har rett til å overta odelsgården til åsetestakst.

– Overgangsregler i odelsloven, som sikret eldste sønn som var født før 1965 rett til å overta gården, ble først opphevet i 2009. Rettferdigheten seiret til slutt, men kampen tok nesten 200 år, sier Asland.

Så vet vi da godt at folk krangler om arv fortsatt, og arveloven er hyppig i bruk. Men mennene kan ikke lenger bruke kjønn som argument for å skulle arve mer.