Denne artikkelen er produsert og finansiert av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter - les mer.

HL-senterets forsker Anton Weiss-Wendt har skrevet fire bøker om folkemord.
HL-senterets forsker Anton Weiss-Wendt har skrevet fire bøker om folkemord.

Derfor virker ikke FNs regler mot folkemord

Russland og Ukraina anklager hverandre for folkemord. Helt fra forhandlingene om folkemordkonvensjonen startet, er begrepet brukt i et politisk spill, ifølge forsker.

– Uttrykket folkemord har voldsom moralsk kraft, men konvensjonen har gitt få konkrete konsekvenser, sier Anton Weiss-Wendt, forsker ved HL-senteret.

Han forsker på folkemord og har skrevet en rekke bøker om temaet.

I en av dem, «A Rhetorical Crime. Genocide in the Geopolitcal Discourse of the Cold War», viser han hvordan folkemord raskt utviklet seg fra å være et juridisk begrep til i praksis å bli et retorisk verktøy i propagandaen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.

Og også etter den kalde krigen er påstander om folkemord brukt og misbrukt ut fra staters og gruppers egne politiske interesser.

Begrepet folkemord oppstod under 2. verdenskrig for å beskrive massedrapene på jøder og andre grupper. Det engelske ordet «genocide» består av to ledd: genos betyr familie eller stamme, cide betyr massakre.

Den juridiske og politiske definisjonen av begrepet er imidlertid langt mer komplisert.

I løpet av tre måneder i 1994 ble nær en million tutsier i Rwanda utsatt for folkemord. Her er noen av ofrenes klær samlet på et minnested i Nyamata.
I løpet av tre måneder i 1994 ble nær en million tutsier i Rwanda utsatt for folkemord. Her er noen av ofrenes klær samlet på et minnested i Nyamata.

Vanskelig å oppfylle beviskrav om hensikt

Folkemordkonvensjonen i FN skulle forhindre og straffe en rekke typer massevold og -overgrep. Ifølge forskeren endte definisjonen av folkemord opp som et utvannet begrep med store og vanskelige beviskrav knyttet til hensikten med utryddelse og ødeleggelse.

Mens Nazi-Tyskland eksplisitt uttrykte sitt mål om å finne en «endelig løsning» på «jødespørsmålet», det vil si utrydde jødene, er det vanskelig å dokumentere tilsvarende mål for andre folkemord.

De færreste politiske ledere er åpne om slike hensikter.

– Resultatet er blitt at begrepet først og fremst er blitt brukt i den retoriske kampen for å fremme og legitimere ulike geopolitiske mål, forteller Weiss-Wendt.

Hans konklusjon er derfor at folkemordkonvensjonen står i veien for sitt mål.

«Vi har arvet en retorisk tikkende bombe», skriver han i boken. Forskeren hevder at Den kalde krigen medførte en selvdestruktiv mekanisme i folkemordkonvensjonen. «Den helte olje på Den kalde krigens branner, uten å slokke andre.»

Begrepet ble først brukt i 1944

Hvordan kunne det ende slik? Utgangspunktet for FNs første konvensjon om menneskerettigheter var humanitære og idealistiske mål. Man skulle jo skape et juridisk regelverk for å forhindre et nytt Holocaust og gjøre folkemord straffbart.

For å forstå denne utviklingen må vi gå tilbake i historien og følge Weiss-Wendts funn i stormaktenes arkiver.

Begrepet folkemord ble introdusert allerede i 1944, før folkemord ble et tema for stormaktene og det nyetablerte FN.

Den polskjødiske juristen Raphael Lemkin var begrepets far. Folkemord var, ifølge Lemkin, å drepe eller true andre menneskers eksistensgrunnlag på basis av deres religion eller tilhørighet til etniske, politiske eller religiøse grupper.

Lemkin skapte begrepet og foreslo å etablere en internasjonal folkemordkonvensjon i regi av FN. Bakteppet var selvsagt det jødiske Holocaust, men også massakren og massedeportasjonen av armenere i Det osmanske riket fra 1915 til 1917.

Den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin (1900-1959) regnes som folkemordkonvensjonens far.
Den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin (1900-1959) regnes som folkemordkonvensjonens far.

Kynisme og egeninteresse avløste idealisme

Weiss-Wendts arkivdykk viser at USA, helt i starten av debatten om å lage en egen folkemordkonvensjon, var preget av idealistiske hensyn, i den forstand at man var opptatt av at grusomheter som Holocaust ikke måtte kunne skje igjen.

– Sovjetunionen hadde hele tiden en mer kynisk motivasjon, styrt av egeninteresse. Men også amerikanerne ble raskt mest opptatt av at konvensjonen ikke måtte kunne brukes mot egne overgrep, men bare rettes mot politiske motstandere, forklarer han.

Etter intense forhandlinger ble folkemordkonvensjonen enstemmig vedtatt av FNs medlemsland 9. desember 1948 og ble dermed en del av folkeretten.

Men veien dit var lang og vanskelig og en internasjonal straffedomstol som kan dømme i saker om folkemord, ble først etablert i 2002. Den kan bare dømme forbrytelser som er skjedd etter etableringen, og både USA, Russland, Israel og Sudan har sagt nei til å være medlemmer av domstolen.

Tiår gikk før folkemordkonvensjonen ble tatt i bruk

Til tross for etableringen av konvensjonen, er nye folkemord blitt gjennomført.

– Beskyldninger om folkemord er helt fra starten av brukt som våpen i en ordkrig mellom stater, statsledere og ulike grupperinger, forklarer forskeren.

Men mens beskyldningene om folkemord har haglet, tok det svært lang tid før folkemordkonvensjonen ble tatt i bruk.

På 1950-tallet var man i nærheten av å ta den i bruk i FN etter Nord-Koreas angrep på Sør-Korea. Det samme gjaldt Sovjets brutale reaksjon på oppstanden i Ungarn i 1956. Men begge saker løp ut i sanden.

Det var først etter kommunismens sammenbrudd og et oppsving i multilateralismen at folkemordkonvensjonen ble operativ.

De første folkemorddommene noensinne kom som følge av masseforbrytelser begått i Rwanda i 1994 og eks-Jugoslavia i 1992-1995.

Gravsteiner for ofrene etter folkemordet i Srebrenica i juli 1995 der rundt 8.000 bosniske muslimer ble massakrert.
Gravsteiner for ofrene etter folkemordet i Srebrenica i juli 1995 der rundt 8.000 bosniske muslimer ble massakrert.

Massevold i Darfur, Sudan

Sudans tidligere leder Omar al-Bashir er den hittil eneste sittende statsleder som er blitt anklaget for folkemord av Den internasjonale straffedomstolen i Haag.

Det skjedde i 2008 på bakgrunn av overgrepene mot sivilbefolkningen i Darfur.

Først i 2010 ble arrestordren mot ham omfattet til også å gjelde folkemord. Han kunne allikevel avlegge offisielle besøk i Egypt, Kina og Kenya uten å bli arrestert.

– Samtidig pågår fortsatt massevold mot denne befolkningen. Hundretusenvis er flyktninger, men ingen snakker om det lenger, sier Weiss-Wendt.

Han mener man derfor like godt kan være tilbakeholdende med å prøve å reise saker om folkemord, så lenge konsekvensene viser seg å bli så begrensede.

Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia tiltalte i 2002 Serbias tidligere president Slobodan Milošević for 66 tilfeller av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Men han døde i sin fengselcelle i 2006 før endelig dom var falt.

Oversikt over folkemord

Her kan du lese HL-senterets oversikt over folkemord, hvorav ikke alle er i tråd med FNs definisjon.

Andre straffebestemmelser mer effektive

Weiss-Wendt mener det er et bedre alternativ å bruke bestemmelsene om krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten.

I slik saker er beviskravene mindre vanskelige å oppfylle, fordi de ikke er knyttet til bestemte mål og hensikter for overgrepene. Det gjør det lettere å få flere land med på å reise sak.

De begrensede resultatene av etableringen av en folkemordkonvensjon har sammenheng med at konvensjonen allerede på forhandlingsstadiet ble gjennomsyret av politiske, ikke primært moralske hensyn.

Forhandlerne var mest opptatt av at konvensjonen skulle beskytte og fremme deres egne staters interesser og samtidig svekke motpartenes. Dermed ble også konvensjonsteksten mer vag og tannløs enn den ellers kunne ha blitt.

Lemkins definisjon ble uthulet

Alle stormaktene gjorde det de kunne for at konvensjonen ikke kunne brukes mot deres egne overgrep.

Definisjonen av folkemord ble utformet slik at masseovergrep begått av statene som vant 2. verdenskrig, ikke ble rammet.

Lemkins opprinnelige definisjon ble uthulet, slik at den ikke omfattet politiske og kulturelle grupper. For å få vedtatt konvensjonen, måtte man inngå store kompromisser.

Slik endte definisjonen av folkemord, beskrevet i konvensjonens artikkel II:

En hvilken som helst av følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

  • Å drepe medlemmer av gruppen.
  • Å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen.
  • Bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis.
  • Å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen.
  • Med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Artikkel III definerer at følgende handlinger skal være straffbare med grunnlag i konvensjonen:

  • Folkemord.
  • Sammensvergelse om å begå folkemord.
  • Direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord.
  • Forsøk på å begå folkemord.
  • Medvirkning til folkemord.

(Kilde: FN-sambandet)

Medlemslandene beskyttet seg selv

USA ville unngå at konvensjonen kunne brukes mot deres diskriminering av svarte og urinnvånere, noe som ble en stor sak i overgangen mellom 1940 og 1950-tallet.

I 1951 forsøkte svarte amerikanske borgerrettsaktivister å få Sovjets støtte til å reise anklage mot USA for folkemord mot den afroamerikanske befolkningen. Den kjente sangeren Paul Robeson ble i den anledning sendt til Moskva for å forsøke å påvirke sovjetiske myndigheter.

Sovjetunionen selv la mest vekt på å utelukke politisk motiverte overgrep fra å bli rammet av folkemordkonvensjonen, og Weiss-Wendts jakt i sovjetiske arkiver avslørte at Stalin personlig brukte rødpennen på konvensjonsutkastene.

Det har vært antatt at han var opptatt av at Den store terroren i 1936-1938 og overgrepene mot den ukrainske befolkning gjennom sultkatastrofen i 1932-1933 ikke kunne bli et tema.

Men Weiss-Wendt mener at Stalin ikke så seg tilbake, men var mer redd for at Sovjets etniske deportasjoner på 1940-tallet og undertrykkelsen av opposisjonelle i Øst-Europa i etterkrigstiden kunne bli beskrevet som folkemord.

Storbritannia var opptatt av at deres overgrep i koloniene ikke kunne straffes, noe som også ble et tema etter britenes reaksjon på mau-mau-opprøret i Kenya i 1952-1960.

Svenske diplomater ble instruert om at konvensjonen ikke måtte kunne brukes mot behandlingen av den samiske befolkningen.

Brasils delegasjon hevdet at folkemord mot politiske motstandere var en del av latinamerikansk kultur, og at folkemord derfor fortsatt skulle være en rettighet når målet var å motvirke trusler mot statens eksistens.

Ratifiserte først når det var politisk trygt

Alle innvendingene fra de ulike lands delegasjoner førte til at den endelige konvensjonsteksten både ble vag og begrenset for hva som kunne anses som folkemord, samtidig som beviskravene ble gjort svært strenge.

De færreste lands myndigheter forholdt seg til folkemordskonvensjonen med et rent humanitært siktemål.

Her er svakhetene ved folkemordkonvensjonen, slik HL-senterets forskere ser det:

  1. Det er ikke klart hvor stor del av en gruppe som må bli tilintetgjort før det kan kalles folkemord.
  2. Det kan være vanskelig å bevise at noen ønsket å begå folkemord siden de skyldige som oftest ødelegger alle bevis.
  3. Noen land og individer har sluppet unna straff for folkemord fordi de politiske gruppene de forsøkte å utrydde ikke er spesielt nevnt i Folkemordkonvensjonen.
  4. Den største vanskeligheten var utvilsom den militær-politiske motsetningen mellom USA og Sovjetunionen mellom 1945 og 1991. Under den kalde krigen ble den universelle forpliktelsen til rettslig forfølgelse, uavhengig av anklagedes status, ikke overholdt.

Stormaktene slepte bena etter seg

Hensynet til å beskytte seg selv mot mulige anklager for egne overgrep, gjorde også sitt til at flere land, og spesielt stormaktene, brukte lang tid på å gjøre den til del av sitt nasjonale lovverk og forplikte seg til å følge den, såkalt ratifisering.

Mens Sovjetunionen signerte og dermed støttet konvensjonen i 1949 og ratifiserte i 1954 (med visse forbehold som først ble opphevet på 1980-tallet), ratifiserte USA først i 1988.

Også Storbritannia slepte føttene etter seg, men sluttet seg til konvensjonen i 1970. Norge signerte i 1948 og ratifiserte i 1949, som det andre land i verden etter Etiopia.

Land som støtter konvensjonen

– Tidspunktet for når de ulike stater signerte og ratifiserte folkemordkonvensjonen var sammenfallende med når de oppfattet det som politisk trygt å gjøre det. Egeninteresser går altså som en rød tråd helt fra konvensjonstekstens utforming, til ratifisering og hvilke saker som ender med tiltale og dom, sier Anton Weiss-Wendt.

Forskeren er nå i gang med å sammenligne hva de skandinaviske land la mest vekt på i arbeidet med folkemordkonvensjonen og forbrytelsen folkemord.

Referanse:

Anton Weiss-Wendt: A Rhetorical Crime. Genocide in the Geopolitical Discourse of the Cold War. Rutgers University Press, 2018. (Forlaget om boken)



Powered by Labrador CMS