Den 7. april 1994 begynte 100 dager med grusom vold.

Mennesker fra hutu-majoriteten i Rwanda gikk løs på tutsiene i landet. De drepte trolig mellom 800.000 og en million av dem.

Bak drapene sto det organiserte militsgrupper. Men også vanlige sivilpersoner gikk løs på sine egne naboer. Moderate hutuer og folk fra twa-minoriteten i landet ble også drept.

Et mye studert folkemord

Både psykologer, sosiologer og statsvitere har forsket på folkemordet i Rwanda. Det samme har forskere fra flere andre fag.

Sammen har de bidratt til å gjøre massedrapene for 30 år siden til et av de mest studerte folkemordene noensinne. 

Forskningen på det som hendte i Rwanda har lært forskerne mye. Ikke minst om hva det er som kan føre til et folkemord. 

Nesten alle akademikere ble drept

– Dersom vi begynner å forstå hvorfor og hvordan folkemord skjer, og om vi sammenligner folkemord ulike steder i verden, vil vi kanskje kunne utvikle en generell teori om hvordan så forferdelige hendelser som dette er mulig, sier forskeren Phil Clark ved University of London til tidsskriftet Nature.

Da Clark og andre internasjonale forskere ville studere folkemordet i Rwanda, så ønsket de å samarbeide med lokale forskere. Ikke minst for lettere å komme i kontakt med folk.

Men Clark og kollegene fant ut at nesten alle landets akademikere hadde blitt drept.

Mange har psykiske lidelser

Fram til 1994 hadde forskningsfeltet folkemord vært dominert av holocaust – altså nazistenes systematiske drap på seks millioner jøder under andre verdenskrig.

Forskningen på folks mentale helse kan være noe av det mest interessante som er kommet ut av de nye studiene i Rwanda, ifølge Nature. 

Et helt land ble traumatisert. Det har vært en tøff kamp for mange av de overlevende å klare seg mentalt etterpå.

Ett år etter folkemordet i 1994 fant forskere ut at hele 96 prosent av de overlevende kunne diagnostiseres med PTSD (posttraumatisk stresslidelse).

En nyere studie fra 2018 fant da at 28 prosent av de overlevende fortsatt slet med PTSD. Hele 38 prosent av de overlevende kunne fortelle om alvorlige depresjoner, mens 27 prosent hadde slitt med panikkangst. Andre igjen slet med tvangslidelser, psykoser og sosiale fobier.

Rwanda har de siste 30 årene bygd opp sitt eget psykiske helsevern, for å prøve å takle disse utfordringene. Rwanderne har høstet unike erfaringer fra arbeidet. 

Hva gjør minneseremoniene?

Jean Damascène Iyamuremye var blant de første som begynte å gi mental hjelp til folk etter folkemordet. Han forteller Nature at det rett etter massedrapene framfor alt handlet om «å drive brannslukking».

Hvert år i april og noen uker framover, så er det mange arrangementer i Rwanda for å minnes folkemordet og de drepte.

Iyamuremye leder nå landets viktigste organisasjon for mental helse. Han forteller at disse arrangementene kan være tøffe å komme seg gjennom for mange rwandere. 

Iyamuremye og organisasjonen hans har trent opp 5000 personer rundt omkring i landet, som kan bistå mennesker som behøver psykisk helsehjelp under arrangementene.

Men Iyamuremye og kollegene har også erfart at minnearrangementene for folkemordet kan være til støtte for fortvilte mennesker. De gir folk en mulighet til å snakke om det som hendte og til å støtte hverandre.

Traumer over flere generasjoner

Noen forskere har funnet ut at rwandere som ikke var født i 1994, opplever at folkemordet rammer også dem. Traumene fra en hendelse som dette bringes videre til nye generasjoner.

Léon Mutesa er en av Rwandas få genforskere. Han ser særlig hvordan babyer som lå i mors liv under massakrene i 1994, også viser tegn på traumatisering.

Dette er interessant i lys av fagfeltet epigenetikk. Mutesa og kolleger har funnet like genforandringer i DNA-et til folkemord-overlevende og barna deres.

Harde diskusjoner mellom forskere

Bjørnar Østby er høyskolelektor i freds- og konfliktstudier ved Oslo Nye Høyskole. Han er en av dem som kan mest om Rwanda-folkemordet i Norge.

– Det har vært veldig interessant å følge utviklingen i denne forskningen, sier han til forskning.no.

Østby forteller at det har vært til dels harde diskusjoner mellom forskerne. Men i dag er man kommet nærmere en slags enighet.

– På den ene siden var de som mest bare så kaos og sammenbrudd i et afrikansk samfunn – typisk for mye tidlig journalistisk omtale. Dette standpunktet bygde på en nedlatende idé om at det hele var en slags gammel afrikansk stammekonflikt hvor et slags urgammelt hat mellom to grupper til slutt eksploderte da staten angivelig kollapset etter attentatet mot president Juvenal Habyarimana.

– Dette har vært tolkningen ekstremistregimet som sto bak folkemordet selv har forfektet.

– Så hadde du på den annen side de som mente at folkemordet i Rwanda var ideologisk drevet, statlig styrt og veldig nøye planlagt. At det vi ble vitne til, tvert imot var noe veldig «moderne» – det enkelte forskere har kalt et «tropisk holocaust».

– Dette er nærmere det dagens regime i Rwanda heller i retning av, med dets særlige vektlegging av det de kaller «folkemord-ideologien».

Det var ofrene som «vant»

Østby mener at de fleste Rwanda-forskere i dag ser på årsakene til folkemordet som ganske sammensatte.

Det er ingen tvil om at folkemordet ble drevet fram av en statlig politikk fra hutu-ekstremistene som tok makten da folkemordet begynte. 

Spørsmålet er heller hvor nøye drapene på elitepersoner i samfunnet var blitt planlagt – og på hvilket tidspunkt disse drapene utviklet seg til et folkemord som tok livet av mellom to tredeler og tre firedeler av alle tutsier i Rwanda.

– Det har ikke lyktes FN å få noen dømt for «sammensvergelse om å begå folkemord».

– Men det er samtidig ingen tvil om at det blant nordlige hutu-eliter rundt presidenten som ble drept like før folkemordet begynte, ble lagt planer om å potensielt utslette den politiske opposisjonen i landet.

– Det eksisterte fyldige drapslister med navnene til tutsier anklaget for å delta i eller sympatisere med den tutsi-dominerte opprørsgruppen RPF og innflytelsesrike, politisk moderate hutuer.

Østby minner om at dagens regime i Rwanda, med den mangeårige tutsi-presidenten Paul Kagame i spissen, var de som kom seirende ut av borgerkrigen mellom 1990-1994, og med det også endte folkemordet.

– Det har ført til at vi nok har snakket mer om noen aspekter ved folkemordet enn andre, selv om dette har endret seg litt de siste årene.

Hvordan skape forsoning?

Folkemord-forskere i Rwanda har også studert hvordan det er mulig å få til forsoning mellom mennesker og folkegrupper i et land som har opplevd noe så forferdelig.

I Rwanda deles innbyggerne ikke lenger inn i etniske grupper. 

Et resultat av folkemord-forskningen i Rwanda er at dette ikke lenger er forskning som bare drives av vestlige forskere. 

Mange rwandere har tatt utdanning og driver nå denne typen forskning selv. Resultater fra forskningen deres samles her i Genocide Research Hub.

Ett eksempel på slik forskning, er en studie som ser på traumer hos barn av hutuer som deltok i nedslaktingen av tutsiene.

En generell teori om folkemord

Klarer forskerne å lage en generell teori om folkemord?

De begynner iallfall å se noen tydelige mønstre, ifølge tidsskriftet Nature.

• Ett fellestrekk er at både i Rwanda, under holocaust i Europa og før folkemordet på armenerne i 1915, så skjedde det en radikalisering av mange mennesker i et samfunn.
• Nok et fellestrekk er at en gruppe mennesker pekes ut som så mindreverdige at de bør elimineres.
• Spredning av en viss ideologi i hele samfunnet og tilhørende planlegging av organiserte massakrer, er også et fellestrekk.
• Den siste felles komponenten i folkemordene er at staten involverer seg i det som skal skje. Det samme kan religiøse institusjoner, skoler og andre gjøre.

Den franske historikeren Vincent Duclert sier til Nature at forskningen på folkemordet i Rwanda, i stor grad har styrket hans oppfatning om at det går an å etablere en felles teori om folkemord.

Kilde:

Nature: «After the genocide: What scientists are learning from Rwanda», april 2024.

LES OGSÅ

Derfor er det så vanskelig å avgjøre om Israel begår folkemord

Den internasjonale domstolen vil behandle folkemordsaken mot Israel. Hva betyr det?

Mest lest

• 

  Vi kan ha fått en ny medisin for nesten alt. Er det for godt til å være sant?

• 

  Dette skjedde med folks helse da de fikk kjøpt sukker igjen etter krigen

• 

  Ikkje alle vil hjelpe sine gamle foreldre. Kvifor?

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Du kan ikke jogge eller spise deg fra å få demens, sier forsker