Sola henger tungt over det forhistoriske landskapet. Het kveldsvind hvisker over savannen.

Under trekronene er det svalere.  Det rasler i løv. En skygge lander mykt. En ung gutt, Karabo, smyger fram mellom stammene. Han lukter noe. Vann!

Karabo ligner en ape, men er mer enn en ape.  Klatrer som en ape, men går på to, som et menneske.

Lukten av vann blir sterkere. Karabo er tørst. Han stopper og snuser. Hvor er vannet? Forsiktig tar han et skritt framover. Plutselig svikter grunnen. Et lag av løv har skjult en hulesjakt.

Karabo grafser etter feste, men forgjeves. Den hårete kroppen faller, langt. Karabo skriker. Skriket ender i et mørkt plask.

Gutt finner gutt

To millioner år seinere, på samme sted: En jevnaldrende av Karabo roper opp. Niåringen Matthew Berger har funnet noen gamle bein.

Hans far, paleoantropologen, kommer løpende.  Professor Lee Berger kan knapt tro det han ser, denne vårdagen i 2008.

Her, midt i et område med huler nordvest for Johannesburg i Sør-Afrika som har vært saumfart for fossiler helt siden 1935, hadde gutten hans snublet over et kragebein. Like bortenfor finner Lee Berger et kjevebein.

Det var skjelettet til en ny art av førmennesker, Australopithecus sediba. Vår tidligste historie måtte skrives om.

• Les mer: Nytt blikk på menneskets utvikling

Fossiler ved huler

Historien om Karabos død, er diktet. Men diktningen bygger på hva Lee Berger tror kan ha skjedd.

Karabo ble funnet ved noen huler i det verdensarvbeskyttede Malapa-fossilområdet. Ingen hadde utforsket disse hulene før Lee Berger kom dit i 2008, og fant enda flere fossiler her.

Hulene  kan ha dannet 40 meter dype sjakter på Karabos tid. Han kan ha falt ned i en slik sjakt, og sunket ned gjennom kalkrikt vann mot en sandbunn der beina ble bevart.

Også skjelettet av en voksen kvinne ble funnet på samme sted. Hun kan ha vært Karabos mor. Hørte hun skriket fra gutten sin?

Matrester i tannstein

På kjevebeinet som Matthew fant, stakk det ut ei hjørnetann. Tennene til Karabo og den eldre kvinnen har fått en grundig sjekk av av et internasjonalt forskerteam.

Og heldigvis for dem hadde Karabo verken tannbørste eller tannkrem som han kunne rense tennene med.

Karabo hadde nemlig tannstein. Og inne i den to millioner år gamle tannsteinen fant forskerne det som kalles fytolitter.

Dette er mikroskopiske korn av kiselsyre, som lagres i levende celler. Lenge etter at cellene er døde, er de harde restene av silisium i behold.

Dette er de første funnene av fytolitter i tennene til førmennesker. De forteller hva slags matrester som satte seg fast i tannsteinen til Karabo den siste tiden han levde.

Frukt, blader og bark

Sammen med slitasjemerker på tennene og analyser av karbon i knoklene forteller de at han var en skogens gutt, som spiste mat fra skogen.

At Karabo gumlet frukt og blader, høres både sunt og godt ut. Men at førmennesker spiste bark av trærne, er nytt for forskerne. Det gir assosiasjoner til barkebrød mot nød og sult, fra vår nyere historie.

Og kanskje var bark en slik nødproviant også i urgamle tider. Bark inneholder både protein og sukker.

Kanskje var barken god å gumle i seg, slik at Karabo og slektningene hans slapp lange og farlige ferder på jakt etter sjelden frukt i trange tider.

Andre førmennesker på samme tid spiste mye mer mat fra savannen. Kanskje var Karabo og moren hans spesielle, siden de mest levde på mat fra skogen?

Vil finne flere

Det blir mye kanskje rundt disse spekulasjonene, som bygger på Nature-artikkelen til Lee Berger og kollegene hans.  Den er publisert på nett i dag.

Som ofte før, fører de nye funnene både til ny kunnskap og nye spørsmål. Nå håper forskerne at de skal finne flere skjeletter av Australopithecus sediba, slik at vi får vite mer om våre tidligste forfedre, også hva de spiste.

Referanse:

Lee Berger et.al: The diet of Australopithecus sediba. Letter, DOI: 10.1038/nature11185