Uten direkte deltagelse i andre verdenskrig ble den nazistiske påvirkningen på svensk samfunnsliv neglisjert i etterkrigstiden.

I et intervju med Svenska Dagbladet høsten 1945 beskriver daværende svensk utenriksminister Östen Unden de svenske nazistene som “et irritasjonsmoment”.

Andre verdenskrig utløste likevel etterhvert et intellektuelt jordskjelv i Sverige og førte til en gjennomgripende intellektuell nyorientering mot den anglosaksiske verden og bort fra tysk kultur.

– I motsetning til andre europeiske land kom Sverige seg uskadet gjennom andre verdenskrig. Det har fått oss til å tro at svenskene forble upåvirket av dramatikken på 1930- og 1940-tallet, sier Johan Östling som i år tildeles Nils Klim-prisen (se faktaboks).

Östlings doktorgradsstudie ved Universitetet i Lund handlet om nazismens “sensmoral” i Sverige, det vil si den lærdom og de konklusjoner som svenskene trakk ut av den historiske erfaringen.

Motstand mot den tyske kulturen

I den internasjonale debatten på 1940- og 50-tallet ble nazismen ofte sett på som en totalitær ideologi enten beslektet med stalinismen eller som del av en bredere fascistisk bevegelse. Dette synet fikk opprinnelig ikke noe stort gjennomslag i Sverige.

I den svenske etterkrigstiden ble nazismen oppfattet som et spesfikt tysk fenomen. Dette gjorde at man i Sverige også ble veldig kritisk til selv de tyske ide- og kulturtradisjoner som ikke var direkte knyttet til nazismen, samtidig som antisemittisme, rasehygiene og tvangssterilisering ikke ble sett på som sentrale element i nazismen.

I sin avhandling beskriver Östling hvordan den nazistiske erfaringen etterhvert banet vei for et nytt ideologisk landskap i Sverige.

Dette kom til å kjennetegnes av rasjonalisme, sekularisme og kulturradikalisme; rake motsetninger til nazismens irrasjonelle lære som spilte på følelser, lyster og nasjonalisme:

– Den kulturelle kursendringen som fant sted i kjølvannet av andre verdenskrig illustrerer forandringen. Siden midten av 1800-tallet hadde Tyskland vært det store foregangslandet for Sverige, men erfaringene med nazismen førte til et fullstendig brudd med den tyske tradisjonen.

 – I 1946 erstatter engelsk typisk nok tysk som det første fremmedspråket i skolen. Dermed skjermer Sverige seg i lang tid fra å få impulser fra det kontinentale Europa. Vi lever fremdeles med denne arven, mener Johan Östling.

Nazismen som stigma

Til tross for at Sverige hadde stått utenfor krigen fulgte det svenske etterkrigsoppgjøret en lignende rytme som i resten av Vest Europa: En første fase med opphetet debatt og selvransakning gikk på slutten av 1940-tallet over i en fremtidsrettet taushet.

Selv om granskingene av svenske handlinger under krigen var begrenset i tid og omfang, ble anklager om nazisympatier rettet mot ulike personer i etterkrigsårene.

Johan Östling ser i sin studie også på hva som skjedde med flere av svenskene som sympatiserte med nazismen:

– De fleste lykkes med å riste av seg sin nazistiske fortid, unntakene var kjente personer som Zarah Leander, Fredrik Böök og Sven Hedin som åpent hadde vist sine sympatier for Tyskland. De ble stigmatisert og utestengt fra det offentlige rommet.

I tillegg til det stigma som rammet de som hadde vært direkte involvert eller hadde hatt åpne nazisympatier, så forekom også en sekundær stigmatisering av personer uten direkte tilknytning til nazismen, men som ble sett på som tilhengere av idealer som den svenske samtiden med rette og urette forbandt med nazismen.

Fryst ut

I noen tilfeller kunne en tett tilknytning til tysk kultur være nok til å bli fryst ut. Helmut Wittenberg ble født i 1907 i Hamburg og tok doktorgrad ved Universitetet i Berlin i 1933. Siden Wittenberg var jøde flyktet han til Sverige i 1935.

I 1948 søkte han en professorstilling i politisk idehistorie ved Lunds Universitet. Wittenberg hadde siden flukten konsekvent forsvart den tyske konservatismen og den tyske idealistiske filosofien mot diverse nazibeskyldninger.

Wittenberg hadde en positiv instilling til tenkere som Hegel, Fichte og Nietzsche, og argumenterte også for at konservatismen var nazismens motsetning. For dette ble Wittenberg beskrevet som typisk representant for “den uheldige tyske tenkemåten”.

Søknaden ble møtt med sterk motstand av flere ledende liberale akademikere og den ble til slutt avslått. At Wittenberg var jødisk flyktning ble ikke sett på som noen formildende omstendighet, snarere tvert imot:

“Dr Wittenberg har hatt en lykke i livet, selv om han kanskje ikke vet det selv, og det er at han er jøde. Hvor han ellers hadde havnet ideologisk sett – ja det kan man spørre seg”, skrev litteraturhistorikeren Olle Holmberg i en artikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter i 1951.

Denne sekundære stigmatiseringen rammet også de ideer og tankesett som kun var mer løselig assosiert med nazismen. Etterdønningene etter krigen bidro blant annet til en marginalisering av den politiske konservatismen generelt og forandret det ideologiske landskapet i Sverige.

Satte spor

Skolen og rettsvesenet var to av områdene hvor dette satte sine avtrykk. Om skolepolitikken i etterkrigsårene skriver Johan Östling blant annet:

– I Sverige kom i løpet av 1940-årene en utvetydig endring i skolepolitikken, fra krigsårenes nasjonalistiske, nyhumanistiske ideal til etterkrigsårenes ideal om medborgerskap og demokrati.

– Disse endringene må sees i lys av verdensbegivenhetene. I Sverige førte den nazistiske erfaringen til en viss grad til et behov for å endre maktforholdene. Autoritære, tradisjonelle skoleformer diskrediteres og i stedet ble det banet vet for en visjon om en likhets- og samfunnsorienter skole.

På denne måten satte “nazismens sensmoral” sitt preg på det ideologiske landskapet i Sverige og bane vei for den kulturradikalismen og fremskynde den kulturelle nyorienteringen i Sverige. Som Nils Klim-prisvinner Östling formulerer det:

– I vekselspillet mellom historiens mørke erfaringer og fremtidens lyse drømmer bryter den svenske etterkrigsvirkeligheten frem.