Sykehusreformen kom i 2002 med innføring av statlige eierskap og fristilling til selvstendige helseforetak og har skapt et helt nytt sykehuslandskap.

Forsker Lars Erik Kjekshus kan rapportere om store endringer fra 1999 til 2003 som følge av økt spesialisering, men også en økt ansvarliggjøring og delegering av myndighet til avdelingsnivå.

En rekke endringer kom imidlertidig i perioden 1999 til 2001 med en trend som vedvarte inn i 2003, så mange av de organisatoriske endringene i perioden kan derfor ikke alene tilskrives eierskapsreformen.

SINTEF Helse i samarbeid Helseøkonomisk forskningsprogram ved Universitetet i Oslo (HERO) og Forskningsprogram om ledelse og organisering i helsetjenesten (HORN) har kartlagt sykehusenes interne organisering fra 1999 til 2003 og har nylig utgitt en rapport.

Økt ansvarliggjøring av avdelingene

Ett av de mest åpenbare endringstrekkene i sykehusenes interne organisering er økt ansvarliggjøring og delegering av myndighet til avdelingsnivået. Avdelingsledelsen er blitt enhetlig med noen få unntak. Tilsettingsmyndighet blir i økende grad delegert til avdelingene, avdelingenes inntekter og utgifter synliggjøres i avdelingsvise budsjetter (lønnsutgifter, pasientbehandlinger, internkjøp, gjestepasientoppgjør og annet).

Flertallet av sykehusene er i gang med innsamling og rapportering av et bredt utvalg av kvalitetsindikatorer og styringsinformasjonen er bedret med nye budsjettrutiner. Stykkprisrefusjonene videreføres til avdelingene i en fordelingsnøkkel mellom kliniske avdelinger og serviceavdelinger. Noen av disse endringstrekkene er allerede manifestert, andre ser ut til å være på full fart inn. Den innsatsstyrte finansieringsordningen (ISF) er antakelig en viktig premissleverandør for denne ansvarliggjøringen av avdelingene.

Mer effektiv pasientgjennomstrømning

Sykehusene tar i bruk flere organisasjonsformer med hensyn til mer effektiv pasientgjennomstrømning, herunder bruk av observasjonsposter i mottakelsen samt egne skjermede enheter for planlagte operasjoner. Andelen sykehus som i mer eller mindre grad skjermer den selektive kirurgien fra øyeblikkelig hjelp øker fra 19 prosent i 1999 og 24 prosent i 2001 til hele 38 prosent i 2003.

Bruk av elektronisk kommunikasjon er på full fart inn, både med hensyn til økt bruk av elektroniske pasientjournaler med muligheter for elektronisk utsendelse av epikriser, men også økt bruk av elektronisk bildearkiv.

Tradisjonelt “papirtunge” rutiner blir i økende grad digitalisert. Antallet sykehus som har elektroniske pasientjournaler ble fordoblet fra 1999 til 2001, til en andel på 54 prosent. I 2003 er denne andelen blitt 84 prosent.

Andelen sykehus som har elektronisk bildearkiv femdobles til 22 prosent i 2001 og øker til 25 prosent i 2003. De aller fleste sykehusene har etablert “online” løsninger for laboratorieresultater, og om lag halvparten har gjort det samme med poliklinikkresultater.

Andelen sykehus som har et tilbud om sykehotell og/eller pasienthotell øker fra 30 prosent i 1999 til 40 prosent i 2001. Noe overraskende synker denne andelen til 22 prosent i 2003. Dette tror vi skyldes opprydding fra departementets side med hva som egentlig kan defineres som et pasienthotell eller et sykehotell. Flertallet av sykehusene har altså ikke et slikt tilbud.

I forholdet til primærhelsetjenesten er det en tendens til at flere sykehus inngår kontrakter med kommunene om utskrivningsklare pasienter, utskrivningsrutiner skjerpes og flere sykehus ansetter egne personer til å ta seg av koordineringen og kontakten med kommunene. Vi ser også en tendens til økt samlokalisering av den kommunale legevakten og sykehusets mottakelse (55 prosent av sykehusene).

Sykehusene rapporterer at andelen pasienter som kommer til sykehusene som en følge av fritt sykehusvalg er økende. 20 prosent av sykehusene rapporterer at fem - ti prosent av pasientene kommer som følge av fritt sykehusvalg. I 2003 annonserte 46 prosent av sykehusene én eller flere ganger i dagspressen for å tiltrekke seg pasienter.

Økt beredskap

17 prosent av sykehusene rapporterer om endrede kliniske funksjoner i perioden 2001 til 2003. Det er særlig sentralsykehusene som opplever endringer og som også opplever mest reduksjon i beredskap. Regionsykehusene rapporterer om uendrede funksjoner.

En økning i beredskapen skjer innen fødselshjelp og kvinnesykdommer, anestesiologi, generell kirurgi, urologi, indremedisin, blodsykdommer, endokrinologi og onkologi. En reduksjon i beredskap skjer ved noen få sykehus innen gastroenterologisk kirurgi, ortopedisk kirurgi, urologi og revmatologi.

All beredskapsreduksjon skjer i Helse Øst. Samtlige av de andre regionene styrker sin beredskap med unntak av Helse Nord som ikke registrerer noen endring fra 2001 til 2003.

Selve vaktsystemene er relativt uendret, men som følge av at medisinen stadig blir mer spesialisert ser vi en klar økning av antall spesialiteter som har egne vaktskift. Denne trenden ser vi innen alle sykehustypene.

Det er også en tendens til at sykehusene innfører mer personellkrevende vaktsystemer slik som tredelt vakt med alle i aktiv vakt. Antall sykehus som har et slikt system er doblet fra 2001 til 2003. De minst ressurskrevende vaktsystemene med mer bruk av turnuslege som eneste i aktiv vakt er klart på vei ut av sykehusene.

Rapporten kan leses på Helseøkonomisk forskningsprogram ved Universitetet i Oslo sine nettsider.