Brukermedvirkning er et viktig prinsipp i norsk helsevesen. Men ordet har flere betydninger i helsepolitiske dokumenter.
Medvirkning brukes som svar på ulike utfordringer i helsevesenet når det gjelder makt og avmakt, og ser pasienten i et spenningsfelt mellom borgerrettigheter og forbrukermakt.
- Brukermedvirkning framstår som et universalmiddel som både skal løse problemer slik de framstår for helsevesenet og er et forsvar for velferdsstatens legitimitet overfor borgeren, sier seniorforsker Birgitte Johansen ved Trøndelag Forskning og Utvikling.
Pasientfokusering
Noen av utfordringene for helsevesenet er ineffektivitet og at de har vært seg selv nok og ikke har hatt pasienten i sentrum.
- Brukermedvirkning har vært svaret på begge disse problemene, sier Johnsen.
- Brukermedvirkning framstår som løsningen på alt fra helsevesenets ineffektivitet til et forsvar for velferdsstaten, sier seniorforsker Birgitte Johansen. (Foto: Morten Stene)
Når helsevesenet har blitt for innadvendt strir dette mot det å gjøre folk friske. Dette skaper en avmaktssituasjon for pasienten. Brukermedvirkning har vært en måte å utjevne maktforholdet i helsesystemet.
- Også som løsningen på et ineffektivt system uten individuelle tilpasninger blir brukermedvirkning et svar, da i betydningen medansvarlige og aktivt deltagende pasienter, sier Johansen.
- På den måte blir pasienten ansvarlig for velferdsstatens funksjon.
Innfri forventinger
I tillegg brukes brukermedvirkning som en måte å innfri forventinger til en stadig mer individualisert og heterogen befolkning
- Å innfri forventinger er viktig for helsevesenets legitimitet og støtte i befolkningen for å overleve, sier Johnsen.
- Utfordringen er legitimitet i en mangfoldig befolkning. På den måte brukes også brukermedvirkning som et middet for å sikre oppslutning om det framtidige velferdssamfunnet.
Den ulike bruken av ordet brukermedvirkning åpner for diskusjoner om forventinger til pasientrollen. Pasienter blir gjennom brukermedvirkning ansvarliggjort på ulike måter overfor både helsevesenet og velferdsstaten.
Referanse:
Johnsen & Solbjør (2012): “Brukermedvirkning som «universalmiddel» for helsevesenets problemer”, i Tjora: Helsesosiologi. Analyser av helse, sykdom og behandling, Gyldendal akademiske.
Arbeidet er basert på et utvalg helsepolitiske dokumenter – stortingsmeldinger, NOU-er og stortingsproposisjoner – fra de siste 30 årene.
