- Alle land bør binde seg til å betale for global helse

Hvert år dør millioner av mennesker av sykdommer som kunne vært forebygget eller behandlet, spesielt i fattige land. Alle and bør forplikte seg til å bidra med offentlig finansiering til medisinsk innovasjon, mener ekspertgruppe.

Published
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

- Det utvikles ikke tilstrekkelig medisiner og teknologi for å effektivt kunne bekjempe sykdommer som malaria og tuberkulose, sier professor John-Arne Røttingen ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo.

- Medisiner kan være rimelige å produsere, men forskning og utvikling underveis er en viktig del av prisen på legemidler. Det gjør at prisen blir for dyr i fattige markeder.

- Uten nye insentiver blir det ikke investert i legemidler som store deler av jordens befolkning trenger, forklarer Røttingen.

Han har ledet Consultative Expert Working Group on Research and Development (CEWG) for Verdens helseorganisasjon (WHO).

Ruger på livsviktige patenter

Fra 1975 til 2000 ble det registrert 1393 nye medisiner. Kun 16 av disse var først og fremst rettet mot sykdommer i utviklingsland.

John-Arne Røttingen på World Health Assembly. (Foto: Pierre Albouy/WHO)
John-Arne Røttingen på World Health Assembly. (Foto: Pierre Albouy/WHO)

Mangel på investeringer i forskning og utvikling er en situasjon som det gjeldende patentregimet ikke er tilstrekkelig for å løse.

- Forskningsresultater og patenter for de fattiges behov bør være åpent tilgjengelig, spesielt når industrien ikke har kapasitet eller økonomisk interesse for å forske videre innenfor bestemt områder.

- Dersom resultatene legges åpent ut, kan andre jobbe videre med utviklingen av legemidler, forklarer Røttingen.

- CEWG-rapporten er grensesprengende med sitt hovedbudskap om kunnskap som et globalt fellesgode, sa Joseph Stiglitz i sin hovedtale da rapporten ble presentert i Genève. 

Stieglitz har fått Nobelpris i økonomi, og er forfatter av bøker som Globalization and its Discontents (2002).

Investere i globale fellesgoder

Norge bidrar i dag med 0,0035 prosent av Bruttonasjonalproduktet (BNP) til forskning og utvikling på legemidler som er viktige for utviklingsland. Røttingen understreker at slike bidrag ikke er det samme som tradisjonell utviklingshjelp.

- Det er et viktig prinsipp at dette skal være en mekanisme for å generere globale fellesgoder. Sykdom stoppes ikke av landegrenser. I London har for eksempel antall tilfeller med tuberkulose økt de siste årene, sier han.

I sin tale til helseforsamlingen 22. mai sa utenriksminister Jonas Gahr Støre at markedskrefter ikke kan fikse global rettferdighet på ”magisk vis”.

Støre mener at vi trenger et nytt perspektiv på forskning, innovasjon og tilgang til livreddende medisiner. Han syntes derfor at ekspertgruppen la frem interessante ideer, som bør inspirere oss til å finne gode løsninger på tvers av landegrenser.

0,01 prosent av BNP

CEWG foreslår at alle land skal forplikte seg gjennom en global konvensjon til å bidra med 0,01 prosent av BNP som offentlig finansiering. Dette skal finansiere medisinsk innovasjon ut i fra spesifikke behov som de fattigste landene har.

En slik konvensjon vil bety at man erkjenner utviklingen av kunnskap for global helse som et felles ansvar.

Verdens helseforsamling utarbeidet i helgen en resolusjon som avklarer hvordan medlemslandene vurderer ekspertgruppens forslag.

- På vegne av ekspertgruppen, er jeg glad for at WHO sine medlemsland har tatt godt i mot rapporten og våre analyser. De har nå besluttet å gå videre med et stort internasjonalt mellomstatlig møte i slutten av året etter at alle WHO sine regioner har drøftet spørsmålene til høsten.

- Dette har skapt rom for å komme fram til enighet om endelige løsninger ved neste års helseforsamling, sier Røttingen.

Koordinering av ressurser

Ekspertgruppen anbefaler at WHO spiller en sterkere rolle og koordinerer bruk av ressurser.

Røttingen forklarer at en slik løsning vil være bedre for utviklingsland enn at store private stiftelser alene prioriterer hva det skal forskes på.

I Verdens helseorganisasjon er alle land representert, slik at de landene som har utfordringene kan bli hørt og være med på å prioritere.

Om ekspertgruppen

Consultative Expert Working Group on Research and Development (CEWG) er fortsettelsen på en lengre prosess i WHO som startet med Commission on Intellectual Property Rights, Innovation and Public Health i 2003.

I kjølvannet av kommisjonens rapport fulgte til sammen tre arbeidsgrupper, hvorav CEWG er den siste.

Ekspertgruppen har vurdert over 100 ulike forslag på hvordan systemet for utvikling av nye medisiner kan forbedres. De fikk forslag både fra industri og frivillige organisasjoner.

Kilder