Helsetjenesteforsker Solveig Osborg Ose i Sintef fastslår at Helse-Norge er i utakt med seg selv innenfor arbeidet med psykisk helse.

– Nedgangen i antall døgnplasser i det statlige psykiske helsevernet er en frukt av politiske føringer og Samhandlingsreformen. Men nedbyggingen er ikke fulgt opp med noen styrking av kommunenes tilbud. Antallet kommunale årsverk knyttet til psykisk helse og rus har stått på stedet hvil siden 2008, sier Ose.

Mangler tilpassede boliger

Sintef samler hvert år inn data fra alle landets kommuner på oppdrag fra Helsedirektoratet. Analysene presenteres i en rapport som sendes til alle kommuner og legges åpent ut på internett. Ose har ledet arbeidet med årets rapport.

Mange kommuner rapporterer at de mangler boligtilbud som er tilpasset personer med rusproblemer og/eller psykiske lidelser.

– Kommunene sier de mangler et boligtilbud som er differensiert. Det vil si en boligmasse der noen av husværene skal passe for alvorlig syke mennesker med store hjelpebehov, og der andre skal passe for mennesker som i større grad er i stand til å klare seg selv, sier Ose

Kommunene i skvis

Helsetjenesteforskeren påpeker at kommunene har havnet i en skvis på området psykisk helse og rusarbeid.

– Samhandlingsreformen har skapt en forventning om at kommunene skal ta seg av mange alvorlig syke som ikke får døgntilbud i spesialisthelsetjenesten. I tillegg har de ansvar for mennesker med lettere rusproblemer og lettere psykiske lidelser. Om ikke ressursene til kommunalt psykisk helse‐ og rusarbeid økes, vil mange kommuner slite med å gi et tilbud til hele målgruppen, advarer Ose.

Etterlyser minimumskrav

Ose mener at myndighetene nå må se på det totale tilbudet til disse menneskene og få til en bedre fordeling av ressursene mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene.

– Ressursene som fordeles, må stå i forhold til forventningene om innholdet i tilbudet på begge disse nivåene. Når nedbyggingen av døgnbehandlingen i spesialisthelsetjenesten fortsetter i samme tempo uten at kommunene rustes opp tilsvarende, er det også betimelig å spørre om det ikke bør defineres et minimumsnivå for døgnplassene. En slik definisjon har ingen kommet med til nå, sier Ose.

Forhåndsvarsler målkonflikter

Forskeren frykter for at dagens situasjon kan tvinge kommunene til å foreta valg de skal slippe å ta.

– Mennesker med alvorlig psykisk sykdom skulle prioriteres gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse som ble avsluttet i 2008. Men når tilbud legges ned i spesialisthelsetjenesten, blir kommunene stående alene om å gi mange med alvorlig sykdom et godt tilbud. Når de samtidig skal prioritere forebyggende arbeid, kan kommunene bli tvunget til å velge mellom omsorg og forebygging, hvis de ikke tilføres mer ressurser, sier Ose.

Uklar rolledeling

I tillegg til den uklare ansvarsfordelingen knyttet til de alvorlig syke er kommunene usikre på hvilken rolle de har når det gjelder arbeidstiltak. Ifølge den ferske rapporten erfarer nesten alle kommuner at arbeids‐ og aktivitetstilbudet er mangelfullt for mennesker med psykiske lidelser og/eller rusproblemer.

– I mange kommuner ser det ut til at det er uklart om det er NAV eller kommunen som har ansvaret for arbeidstiltak til disse menneskene. Men de fleste kommunene erkjenner at de har ansvar for aktivitetstiltak. I mange kommuner ser fagpersonene et stort potensial i frivillig sektor på dette området, men det er usikkert hvor stort dette potensialet reelt sett er, sier Ose.

Referanse: 

Solveig Osborg Ose og Silje L. Kaspersen. Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2015: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene, Sintef 2015.