Det investeres store beløp i forskning innenfor helsesektoren for å sikre en best mulig pasientbehandling og effektiv utnyttelse av samfunnets ressursinnsats. Dette resulterer i en rivende kunnskapsutvikling på feltet.

Vi ser mange eksempler på at nye teknologier og prosedyrer blir innført innenfor medisin – til pasientenes beste –  og i løpet av kort tid kan nye måter å gjøre ting på bli en etablert rutine.

Men vi ser også at en rekke gjennombrudd i kunnskap som kunne forbedret kvaliteten og effektiviteten på pasientbehandling, aldri tas i bruk.

Forsker Bjørn Erik Mørk har sammen med førsteamanuensis Thomas Hoholm ved Handelshøyskolen BI og forskerne Gunnar Ellingsen, Bjørn Edwin and Margunn Aanestad gjennomført en feltstudie av to innovasjonsprosesser ved Intervensjonssenteret ved Oslo universitetssykehus.

Studien inngår i et større forskningsprosjekt av tverrfaglig innovasjon fra 2000 til 2007.

Forskerne har vært opptatt av å finne svar på hvorfor viktige gjennombrudd i kunnskap som kan føre til store forbedringer av pasientbehandlingen ikke blir del av medisinsk rutinepraksis.

Ny teknologi og nye praksiser stiller nye krav

I dagens medisin skjer en økende spesialisering samtidig som de tradisjonelle grensene mellom ulike yrkesgrupper delvis utviskes og åpnes opp for forhandlinger.

Nye medisinske teknologier og prosedyrer krever ofte nye former for samarbeid mellom profesjonelle grupper. Det gjelder både samarbeid mellom ulike medisinske disipliner, men også til samarbeid mellom for eksempel leger, sykepleiere og ingeniører.

– Studien indikerer at det er grensene mellom ulike medisinske disipliner som er den største utfordringen for å få til endring av praksis, fremholder organisasjonssosiologene Mørk og Hoholm.

Utfordrer etablerte maktforhold

Forskerne påviser i sin studie hvordan nye prosedyrer og teknologi utfordrer tradisjonelle profesjonsroller og tradisjonell organisering i helsesektoren.

Nyvinningene vil kunne kreve at den interne arbeidsdelingen mellom ulike legegrupper endres. Pasienten blir ikke alltid lyttet (godt nok) til i prosessen.

Enkelte grupper kan føle at de har et “eierskap” til visse typer pasienter, og vil motsette seg innovasjoner som endrer på dette.

– Ny kunnskap bryter ofte med tradisjonelle grenser mellom profesjonelle grupper og etablerte maktrelasjoner. Den nye praksisen kan ikke alltid kobles opp mot eksisterende praksis, fremholder innovasjonsforskerne.

Årsaker til at man ikke lykkes

Det er mange årsaker til at en ikke lykkes med å endre praksis i helsevesenet. Ifølge forskerne er det særlig tre faktorer som peker seg ut:

1. Legenes makt/ekspertise utfordres

Mester/svenn-relasjonen er mindre stabil enn tidligere antatt, en relasjon som har vært innarbeidet innen medisin. Særlig ved innovasjon – utvikling av ny teknologi og nye prosedyrer – blir ekspertise utfordret ganske enkelt fordi det er uavklart hva den nye prosedyren krever.

Flere typer medisinsk ekspertise er oftest involvert, og i tillegg representerer ingeniører, sykepleiere og økonomer viktig kunnskap. Dette betyr at man ved innovasjon kanskje heller burde fokusere på innovatørenes (ekspertene inkludert) behov for læring.

Når nye praksiser og teknologier tas i bruk, bidrar det til å svekke enkeltes maktposisjoner. For en del mennesker vil de nye endringene kunne være direkte “kompetanseødeleggende”, og en direkte trussel mot den posisjonen de har brukt mange år på å opparbeide seg. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse at makt og interesser også spiller en viktig rolle i innovasjonsprosesser.

2. Tverrfaglig samarbeid utfordrer legenes makt

Det er forskjell på hvordan leger, sykepleiere og ingeniører utvikler ny kunnskap. Dette er viktig å ta hensyn til.

Det fokuseres ofte mer på den kunnskapen legene besitter enn den sykepleierne har når andre avdelinger eller sykehus skal ta i bruk nye prosedyrer.

Dette kan føre til prosesser som kan gå ut over pasientene. Når nye praksiser skal utvikles, krysser de ofte profesjonsgrenser. I slike forhandlinger mellom profesjoner kan etablerte maktstrukturer forhindre endring av praksis dersom det nye virker for truende.

3. Alliansebygging viktig for suksess

I dagens medisinske virkelighet er det ikke lenger nok å bare være en dyktig “håndverker” for å opprettholde sin ekspertise.

Man må også ha evne til å mobilisere, argumentere og bygge allianser for å støtte innovasjonsarbeidet.

For eksempel viser “eierskap” til pasienter og profesjonsgrenser seg å være en vesentlig hindring for innovasjon i enkelte sammenheng.

Dermed blir det behov for å reforhandle grensene mellom praksiser både for å utvikle og ta i bruk nye prosedyrer i helsevesenet.

Referanse:

Mørk, Hoholm, Ellingsen, Edwin & Aanestad: Challenging expertise: On power relations within and across communities of practice in medical innovation. Management Learning. Published online 2 August 2010. DOI: 10.1177/1350507610374552.