Familiemedlemmer med ikke-vestlig bakgrunn møter flere utfordringer i et norsk akuttmottak. De velger sine strategier, først og fremst for å ivareta familiens kultur i møtet med helsevesenet.
– Flerkulturelle strever med å forene sin egen kulturelle tilhørighet med det sett av regler og normer de møter i et norsk akuttmottak, sier førsteamanuensis førsteamanuensis Sevald Høye ved Høgskolen i Hedmark.
Høye har, sammen med professor Elisabeth Severinsson ved Høgskolen i Vestfold, undersøkt innvandrerfamiliers møte med norsk akuttmedisin.
– Reglene fortoner seg som fremmede, og flerkulturelle strever i møtet med norske sykepleiere. Sykepleierne på sin side beskriver møtet med flerkulturelle pasienter og deres pårørende som utfordrende, understreker Severinsson.
Fire strategier
Ut fra hovedstrategien som går ut på å i sikre familiens kulturelle arv, mener forskerne å kunne påvise fire delstrategier:
Filtrere informasjon for å redusere engstelse.
Forstå og bli forstått.
Beskytte kulturelle tradisjoner.
Interaksjonen mellom roller, regler og forventninger.
Respondentene var fra Somalia, Kina, Sri Lanka, Vietnam og Eritrea, de representerte ulike religioner, og de som ble intervjuet hadde ulike forhold til pasienten – fra å være bekjent til å være ektemann eller datter.
Det er ikke alt de trenger å vite
I enkelte kulturer er det tradisjon for å spare den syke for engstelse. Som en av respondentene sa: Vi sier ikke ting direkte. Vi sier for eksempel ikke: ”Du kommer til å dø”. I stedet sier vi ”du blir snart bedre”. På den måten gir vi den syke håp.
– Det ser ut til at familien legger vekt på å formidle informasjon på den måten de mener den syke er best tjent med, og målet er å redusere sorg, stress og engstelse, sier Høye.
– I noen sammenhenger har dette sammenheng med en paternalistisk holdning: Det er far som vurderer hva pasienten skal få vite.
Uavhengig av dette er det imidlertid sykepleierens plikt å sørge for relevant og forståelig kommunikasjon til pasient og pårørende.
– Det sier seg selv at det fører til et etisk dilemma når sykepleieren sier at pasienten vil komme til å dø, mens familien kommuniserer videre at hun vil bli bra, poengterer Severinsson.
Ikke lett å snakke for andre
Én ting er at pasienten på et akuttmottak ikke er i stand til å snakke av rent fysiske årsaker: de har rør og slanger her og der, de kan være bevisstløse. I tillegg er situasjonen ofte den at språket i seg selv innebærer en barriere.
Man har ofte ikke noe felles språk. Men alle respondentene i denne undersøkelsen tok initiativ til å øke den gjensige forståelsen, samtidig som de stolte mer på familiemedlemmer som tolker enn på en profesjonell tolk.
Erfaringen er imidlertid at familietokningen nok bør suppleres med profesjonell tolketjeneste.
Et annet, kanskje ikke å overraskende funn, er at kvinnelige pasienter og kvinnelige pårørende er mer opptatt av å skaffe seg informasjon enn sine mannlige slektninger.
Annonse
Krise styrker familiebåndene
– Vi så eksempler på at informasjon spredte seg utrolig raskt når det inntrådte forandringer i pasientens tilstand, fortsetter Høye.
– Og vi registrerte at for noen pasienter var religiøse symboler, gjenstander og ritualer viktige, mens de for andre var uten betydning.
– Vi så også at mange familier fant styrke i nettopp det å være sammen omkring sykesengen. Når man opererer med et ganske utvidet familiebegrep, sier det seg selv at dette vil skape komplikasjoner på en norsk sykehusavdeling.
Handler om å forstå
Mange av de pårørende forteller at de ble involvert i behandlingen, men forskerne fant også at man veldig fort kommer til et punkt der de pårørende vil være med på å bestemme om behandling skal gis eller ikke.
– Dette kan være beslutninger som tradisjonelt bare kan fattes av det mannlige overhode for familien, det kan være at beslutningen skal komme som resultat av visse ritualer – forhold det kan være vanskelig å leve opp til innenfor rammen av en norsk sykehusavdeling, sier Høye.
Noe av det tydeligste forskerne fant var behovet for å gjøre regler og rammebetingelser klare for de pårørende, samtidig som de pårørende var opptatt av å finne ut av ting som for en nordmann er selvsagt, som visittider og at man vasker hendene ved sykehusbesøk.
