Det tradisjonelle helsevesenet fungerer ikke tilfredsstillende ved oppfølging av alvorlig syke og døende. Både norske og utenlandske undersøkelser viser blant annet at flere ønsker å dø hjemme, enn de som får anledning til det.

Seksjon lindrende behandling (SLB) på St. Olavs hospital åpnet i 1994. Avdelingen var da den første i landet med et helhetlig tilbud innen lindrende behandling.

De fleste av pasientene på SLB har uhelbredelig kreft. Målet er å gi disse økt livskvalitet og lengre hjemmetid, og at de som ønsker det skal få muligheten til å dø hjemme. Enheten jobber også for å gjøre situasjonen lettere for pårørende.

En av fire fikk dø hjemme

Men fungerer tilbudet? Avdelingen er godt på vei i riktig retning, mener Dr.med. Marit Jordhøy.

Hennes doktoravhandling ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) viser at hver fjerde pasient på SLB fikk mulighet til å dø hjemme. Blant pasientene i kontrollgruppen var det 15 prosent som fikk denne muligheten. Pårørende til SLB-pasientene var også langt mer fornøyd.

Uhelbredelig syke

Jordhøys avhandling er basert på en studie gjennomført ved SLB ved Kreftavdelingen på St. Olavs Hospital fra 1995 til 1999.

To grupper av kreftpasienter med uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid ble sammenlignet med hensyn til dødssted, liggetid på sykehjem eller sykehus og livskvalitet. I alt 434 pasienter deltok.

Den ene gruppen fikk oppfølging og behandling ved SLB i nært samarbeid med primærhelsetjenesten som hadde det daglige ansvaret for omsorg i hjemmet. Kontrollgruppen ble fulgt opp på tradisjonelt vis, uten medvirkning fra SLB.

Må bedre kompetansen

Stuiden viser at flesteparten av pasientene som døde hjemme var yngre menn med ektefelle eller samboer. Sykehjemspasientene var stort sett eldre og enslige.

- Antallet eldre og enslige kreftpasienter øker. Når resultatene viser at hjemmeomsorg er vanskeligere å få til i denne gruppen, betyr det at vi trenger flere institusjonsplasser for lindrende behandling. Skal sykehjemmene ha en rolle her, må det skje en oppgradering både i form av kompetanse og ressurser, mener Jordhøy.

Fra sykehjem til SLB

Samtidig som flere pasienter ble forflyttet fra SLB til hjemmet, ble også flere pasienter forflyttet fra sykehjem til SLB. Pasientene var kortere tid på sykehjem, og færre døde der.

- Forventningen var at SLB skulle fungere som andre sykehusavdelinger og hjelpe med akutt behandling. Men SLB har sannsynligvis fungert som en erstatning for sykehjem ved å ta seg av mer langvarig behandling i denne perioden, forklarer forskeren.

Bedre kapasitet på SLB sammenlignet med andre avdelinger på sykehuset, og dermed mindre press for å få pasienter ut til sykehjem, kan være en av forklaringene.

- Det er viktig at det tas initiativ til nye lindrende enheter. Men man må også ha fokus på sykehjem og hjemmeomsorg, ellers blir de lindrende enhetene fort en erstatning for vanlige sengeposter.

Ingen forskjell i livskvalitet

Målingene av livskvalitet viste ingen forskjell mellom gruppene. Jordhøy mener dette kan ha flere forklaringer. En av dem er at metodene for slik måling ikke er god nok til å fange opp mindre, men betydningsfulle endringer.

I tillegg hadde få av helsepersonellet spesialutdannelse i såkalt palliativ medisin. Dette er medisinsk behandling som søker å lindre, men ikke helbrede.

Svarprosenten på undersøkelsen ble også lavere når døden nærmet seg, da pasientene kanskje hadde mest nytte av lindrende behandling.

- Vi kan også ha vært litt for optimistiske med tanke på hva vi kunne oppnå for gruppa som helhet. Pasientene på SLB er en svært sammensatt gruppe med ulik grad av plager. Hvis pasienten ikke har smerter, kan man heller ikke forvente bedring i smerte. For hele gruppa får man dermed ingen målbar endring, selv om enkeltpasienter med plager kan ha god nytte av behandlingsopplegget, forklarer Jordhøy.

Viktig felt

Resultatet av livskvalitetsmålingene må derfor ikke tolkes dit hen at lindrende behandling ikke er nødvendig, understreker forskeren.

- Vi vet at konvensjonell behandling ikke er god nok. Denne studien har vist at endret organisering og medvirkning fra en lindrende enhet gir gevinster i forhold til dødssted og tilfredshet. Resultatene må heller være en spore til økt innsats for ytterligere forbedring av behandling og forskningsmetode innenfor dette viktige feltet, understreker Jordhøy.