Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Husmorvikar på resept er et av forslagene.
Sammen med en gruppe kolleger i Norge og Sverige har velferdsforsker Liv Johanne Solheim nylig gjennomført en kvalitativ studie av sykmeldte med diagnosene muskel- og skjelettsykdom og/eller psykisk sykdom.
Dette er de største diagnosegruppene i sykefraværsstatistikken i Norge.
Egen opplevelse
Det totale sykefraværet i Norge har i perioden 2000–2009 vært på rundt 7 prosent. Om vi ser på kjønnsforskjeller, så har kvinner opp mot 3 prosentpoeng høyere sykefravær enn menn, henholdsvis 9 og 6 prosent.
– I denne studien ønsket vi å se på betydningen av sosiale årsaker til sykefravær, og ikke minst å få de sykmeldtes egen opplevelse av det å være sykmeldt, sier Solheim.
– Egen forståelse er den virkelighet folk handler ut ifra. Folk handler ikke ut fra en objektiv forståelse av verden, men ut i fra hvordan de selv forstår den. Derfor var det viktig for oss å få innsikt i den sykmeldtes egen opplevelse.
– Først da kan vi danne oss et mer helhetlig bilde av situasjonen og målrette tiltak.
Årsaker i levd liv
– Undersøkelsen viste oss at sykefravær samt utvikling av psykiske plager og muskel- og skjelettlidelser må forstås i sammenheng med det livet folk har levd.
– Sosiale årsaker til sykdom handler svært ofte om komplekse og betydningsfulle relasjoner i vid forstand, sier Solheim.
– Sykdomsutvikling og nedbrytingsprosesser kan ofte synes å skyldes relasjonelle forhold enten i privatsfæren eller på jobben. Videre må sykdomsutvikling ofte sees i et livløpsperspektiv; det vil si at hendelser i oppveksten kan slå tilbake i voksen alder.
Kjønnsforskjeller
Undersøkelsen viser også at det er en påfallende forskjell i hva de mannlige og kvinnelige informantene trekker frem som forklaring på deres sykehistorier og deres sykmelding.
Blant mennene knyttes årsakene til sykmeldingene hovedsaklig til arbeidsrelaterte faktorer.
For kvinnene er det i større grad store omsorgsbelastninger overfor barn og syke familiemedlemmer som medfører de største belastningene. Ofte er det totalbelastningen med lønnsarbeid og arbeid i hjemmesfæren som trekkes frem som forklaring på hvorfor de har blitt sykmeldt.
Flere av de eneforsørgende kvinnene i utvalget har eller har hatt syke og problembelastede barn. Dette kan også være en stressituasjon for de gifte kvinnene, mens de gifte mennene sjelden gir uttrykk for dette.
– De ulike årsakene til sykdomsutvikling gjenspeiler på denne måten at kvinner og menn lever vidt forskjellige liv. En viktig forskjell er at kvinnene kan sykmelde seg fra jobben, men ikke fra belastninger i privatsfæren som ofte har vært en viktig grunn til deres sykdomsutvikling, sier Solheim.
Annonse
Veien tilbake
To faktorer trekkes frem som viktige for å forstå hvordan de sykmeldte opplever rollen som sykmeldt og arbeidet med prosessen for å komme seg ut av denne rollen:
Det ene er forhold til nær familie og venner, men også forholdet til arbeidsplassen, arbeidskolleger og ledere. Den andre faktoren er aktiviteter som gjør at hverdagen som sykmeldt blir meningsfull.
– Materialet viser at mange kvinner ikke har så mye overskudd til andre ting enn daglige gjøremål i familien. Men turgåing samt lesing er det mange som bruker som avkobling, og noen finner også glede i kontakten med dyr og bruk av musikk, sier Solheim.
For mennene fører sykmeldingen ofte til større deltakelse i familiens hverdag, noe som er en forandring både for dem selv og de andre familiemedlemmene. I tillegg bruker mennene ofte tiden til aktiviteter som de har drevet med og mestret før.
Tiltak på jobben
– Tiltak på jobben vil kunne være å legge til rette for å forebygge slitasje. Dette kan for eksempel være mer personell og mindre grenseløse jobber, sier Solheim.
Når det oppstår konflikter på jobben, mener hun det kan vurderes å dra inn ambulerende kriseteam som kan rykke ut der ledelsen selv ikke klarer å løse pågående konflikter. Dette for å forhindre at disse utvikler seg over tid og blir uløselige.
Men i mange tilfeller vil tiltak på jobben være utilstrekkelig.
– For mange kvinner er de største belastningene i hjemmet. Det bør derfor vurderes om det kan settes i gang ordninger for avlastninger i hjemmet. Kanskje bør det bli en renessanse for den gamle husmorvikarordningen, avslutter Solheim.
