Sett med vestlige øyne virker overtroen dypt forankret i befolkningen, i Ghana som i mange andre afrikanske land. En vanlig oppfatning er at sykdom, død og lidelser skyldes hekseri.

Over en tredjedel av befolkningen mener at slike onde makter også kan forklare spredning av hiv/aids.

– I møte med ghanesiske kolleger kom jeg borti problemstillinger som umiddelbart virket vanskelige å forstå, sier professor og sosiolog Knud Knudsen ved Universitetet i Stavanger.

– Vanligvis er omfanget av aids større i områder hvor folk har dårlige levekår. De nordlige regionene i Ghana har tradisjonelt vært fattigere enn regionene i sør, med lavere inntekter, lite utdannelse og høy andel analfabeter.

– Likevel har mennesker i Upper East-regionen bedre innsikt i de faktiske smittemekanismene bak denne grusomme epidemien, sier Knudsen.

Undersøkelse av helse- og levekår

Sammen med den ghanesiske doktorgradsstudenten Phyllis Antwi har Knud Knudsen skrevet en artikkel som senere i år publiseres i tidsskriftet Global Health Promotion.

Her har de gått gjennom en helse- og levekårsundersøkelse fra 2003 med over 10 000 respondenter. Både menn og kvinner i alderen 15–49 var representert.

– Ghana demographic and health survey er svært kostbar og delvis finansiert med internasjonale midler. Undersøkelsen er omfattende, og den gir et helt unikt datagrunnlag når vi skal prøve å forstå ghaneseres holdninger og praksis i forhold til aids, sier Knudsen.

Undersøkelsen kartlegger fruktbarhet og familieplanlegging i Ghana, men også hvilken bevissthet og oppførsel innbyggerne har når det gjelder aids og andre seksuelt overførbare sykdommer.

Det ble også spurt om folks forestillinger om hvordan hiv/aids kan smitte. Rapporten gir dermed et utgangspunkt for å vurdere innbyggernes oppfatning sett i forhold til moderne medisinsk kunnskap.

Underkommunisert faktor

Knudsen mener troen på hekseri i forbindelse med aids er en underkommunisert faktor i utviklingen av gode helseprogrammer.

Uten at folk forstår hvordan smitte faktisk overføres, er det vanskelig å drive effektivt opplysningsarbeid.

– Hekseri betviles normalt ikke. For ghanesere flest er det en realitet. Kvinner som er erklært hekser, blir gjerne utstøtt og sendt til egne landsbyer. Vanlige folk kan nok synes synd på dem uten at det trenger å rokke ved opplevelsen av hekseri som en brutal realitet, forteller Knudsen.

– Men i undersøkelsen sier jo mange at de er kristne eller muslimer?

– Ja, og her lever ghanesere typisk i to verdener samtidig, både den nye og den gamle. De kan gjerne kle seg opp i finstasen og gå i kirken søndag formiddag, som skikkelige kristne, eller være gode muslimer som ber fem ganger om dagen.

– Samtidig holder de fast ved tradisjonell tro fra gammel tid. De lytter til presten, men også til medisinmannen. Blir man syk, trenger ikke legen å være den første man søker.

– Litt karikert: Her i Norge kommer Snåsa-mannen på fjerdeplass, men i Ghana er det ofte der man starter, forteller Knudsen.

God erfaring gir mer åpenhet

Forklaringen på at de fattige områdene i nord har større tro på moderne kunnskap, er at de har erfaringer med medisinske tiltak som virker. I Upper East-regionen ble det satt i gang langsiktige helseprogrammer for befolkningen flere år før aids kom med full tyngde.

I 1987 startet et prosjekt i Kassena-Nankana-distriktet hvor de skulle se på virkningen av utdeling av A-vitaminer. Dette fikk særlig god virkning for barn med diaré, luftveisinfeksjoner og meslinger.

Belastningen på helsetjenestene gikk også ned. Tiltak med sykepleiere i helseomsorg var også med på å redusere barnedødelig-heten med 60 prosent i forhold til sammenlignbare områder.

– Når nye programmer skal settes i gang, er det avgjørende med aksept hos lokale høvdinger og landsbyens fremste. Når folk har erfart at den vitenskapelig baserte medisinske modellen virker, aksepterer de den, sier Knudsen.

Færre informasjonskanaler i nord

Også tilgangen på informasjon skiller nord og sør.

– Hovedstaden Accra er en storby med tv-reklame og utrolig mange budskapsbringere. Slik er situasjonen i byområdene i sør. I nord er det derimot liten konkurranse om oppmerksomheten til vanlige folk.

– Det blir på en måte som på Jæren på 1960-tallet. Den gang hørte de fleste på landbrukshalvtimen. I det nordlige Ghana sendes radioprogrammer som baker inn viktig helseopplysning. Der er radioen det sentrale massemediet, forteller Knudsen.

Belastning på helsevesenet

Selv om Ghana er et av de bedre stilte landene når det gjelder hiv/aids, er likevel problematikken omfattende.

– Aids-raten i Ghana er på rundt tre prosent, noe som er relativt lavt sammenlignet med andre land sør for Sahara. Men i Afrika dør menneskene ofte av sykdommen. Det har også en negativt forsterkende effekt.

– Aids rammer sjelden de små og de eldre, men heller menn og kvinner mellom 25 og 40 år. Resultatet kan bli landsbyer hvor de eldre oppfostrer barna mens mye av den lokale økonomien stagnerer, sier Knudsen.

Hiv/aids er også en belastning på helsearbeidere. Afrikanske land mister dyktige leger på grunn av krevende arbeidsforhold og fordi de heller vil til London og New York, hvor de kan få bedre jobber og tjene mye mer.

Også helsesystemet sliter. Moderne medisinsk hjelp er svært dyrt, og det er diskusjoner både om hvordan man skal behandle, og hvem som skal dekke kostnadene.

Godt eksempel til etterfølgelse

Knud Knudsen konstaterer at det hersker stor uenighet blant internasjonale forskere og hjelpeorganisasjoner om hvordan hiv/aids kan bekjempes i Afrika. Likevel ser både han og medforfatter Phyllis Antwi at det stadig jaktes på gode eksempler.

– Phyllis har lang erfaring som helseadministrator og lærer og jobber ved School of Public Health. Hun bruker Navrongo og Upper East som et eksempel på at målrettet innsats over tid virker. Funnene kan være med på å lære oss hvordan vi bedre kan bruke helseopplysning, sier Knudsen.

Han mener at helseopplysning i afrikanske land lenge har vært preget av vestlig ovenfra-og-ned-tenkning. Flere kampanjer viser at internasjonale organisasjoner ikke har forstått afrikanernes tenkemåte.

– Dansegrupper av typen vi så i Ghana, har vist seg som et effektivt alternativ, særlig når de unge skal nås. Som et land med historisk sett høy grad av analfabetisme har Ghana sterke muntlige fortellertradisjoner.

– Her bruker de dette sammen med tradisjonell dans for å drive helseopplysning i landlige strøk, sier Knudsen.

Og forstår man tankesettet, er det kanskje lettere å nå fram.