Selv om det er forsket en god del på sykefravær i Norge, har vi visst lite om forskjellen mellom befolkningsgrupper. Dette kan delvis skyldes at det er blitt sett på som et politisk vanskelig spørsmål å ta opp.

Forskerne Idunn Brekke ved Høgskolen i Oslo og Akershus og Pål Schøne ved Institutt for samfunnsforskning har nå sett nærmere på forskjeller i sykefravær mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen. Sammenligningen viser blant annet at menn med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt er 9,5 dager mer borte fra jobben enn gjennomsnittet for menn fra majoritetsbefolkningen. Når forskerne justerer dette tallet for at innvandrermenn er mer syke, så forsvinner denne forskjellen, ifølge forskerne.  

Altså må antakelig en vesentlig del av forklaringen på at innvandrere har høyere sykefravær, være at de faktisk er sykere. At mange ikke-vestlige menn har jobber der sykefraværet generelt er høyt og sliter mer med muskel- og skjelettproblemer, bygger opp under dette.

Men det er ikke sikkert at det er hele forklaringen.

Er det kulturelle helseforskjeller?

Sykefraværstallene i denne studien er sikre data, basert på tall fra NAV.

Helsedataene er imidlertid basert på hva folk forteller om sin egen helse. Dermed kan det være systematiske forskjeller i hvordan folk fra ulike kulturer snakker om sine egen helse.

– Det kan tenkes at det er kulturelle forskjeller i hvordan folk opplever sin egen helse, og at majoritetsbefolkningen i Norge generelt opplever sin egen helse bedre enn det folk fra andre steder i verden gjør, sier Idunn Brekke.

Hvis det er tilfelle, så er det ikke sikkert at innvandrerbefolkningen er så mye sykere enn majoritetsbefolkningen. 

Har mye dårligere helse

Tidligere studier har vist betydelige forskjeller i helse mellom innvandrerbefolkningen og majoritetsbefolkningen i Norge.

Dette ble slått fast i en stor studie kalt Innvandrer-HUBRO utført av Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo for noen år tilbake. Studien undersøkte 3700 personer født i Tyrkia, Iran, Pakistan, Sri Lanka og Vietnam, alle bosatt i Oslo.

Forskerne i denne studien fant ut at bare 12 prosent av utenlandskfødte menn i denne gruppen karakteriserte sin egen helse som «svært god». Blant menn i den norske majoritetsbefolkningen svarte 26 prosent «svært god» om helsen sin.

I innvandrerbefolkningen var det 3,8 prosent som karakteriserte sin egen helse som «dårlig» og 28 prosent som svarte «ikke særlig god». I den norskfødte befolkningen svarte bare 0,8 prosent og 12 prosent det samme.

– Dette er betydelige helseforskjeller, understreker Brekke.

Innvandrer-kvinner er også sykere

Når forskerne sammenlignet innvandrerkvinner og kvinnene i den norske majoritetsbefolkningen, fant de litt mindre forskjeller enn blant mennene. Likevel er mønsteret det samme.

– Men også for innvandrerkvinner forsvinner hele forskjellen i sykefravær når vi kontrollerer for egenrapportert helsetilstand, sier Brekke.

Forskjeller i sykdomssnakk

Forskjeller i å snakke om sykdom og helse kan være knyttet til ulike kulturer. Det kan også handle om ulike erfaringer med sykdom.

Mye tyder på at det er en reell forskjell i helse mellom innvandrere og den norske majoritetsbefolkningen. Samtidig kan det tenkes at noen innvandrergrupper har lettere for å karakterisere sin egen helse som dårlig, enn hva norskfødte menn og kvinner har. Men dette kan altså ikke forskerne si noe sikkert om.

Sykefraværet forskerne har sett på i denne studien, er det legemeldte sykefraværet. I grove tall utgjør dette 80 prosent av sykefraværet i Norge.

Sykefravær uten legemelding – egenmeldt sykefravær – utgjør om lag 20 prosent av fraværet.

Dialogmøter med innvandrere

I en delstudie under dette forskningsprosjektet har forskere også studert såkalte dialogmøter i arbeidslivet.

Etter syv ukers sykmelding skal arbeidsgiver innkalle til et dialogmøte hvor arbeidstaker og arbeidsgiver er til stede. Også legen eller en annen som sykmelder, kan være til stede. Fortsetter arbeidstaker å være sykmeldt, skal Nav innkalle til nok et dialogmøte, senest etter 26 ukers sykmelding. Her er både arbeidstaker og arbeidsgiver pliktig til å delta, og sykmelder skal delta hvis Nav mener det er hensiktsmessig.

Forskerne fant bare små forskjeller i om disse fristene overholdes for henholdsvis innvandrere eller arbeidstakere som tilhører majoritetsbefolkningen.

Problemer med kommunikasjon?

Forskerne har også sett på om innvandrere møter andre utfordringer med kommunikasjonen under slike dialogmøter, enn dem nordmenn i majoritetsbefolkningen opplever. Skaper for eksempel dårlige norskkunnskaper ekstra utfordringer?

– Vi fant at arbeidsgivere synes oppfølgingen av ansatte med minoritetsbakgrunn er litt mer krevende enn oppfølging av ansatte fra majoritetsbefolkningen. Men forskjellen er ikke stor, sier Anne Britt Djuve som er forskningsdirektør hos forskningsstiftelsen Fafo i Oslo.

Har jeg gjort noe galt?

Forskerne så blant annet at når sykmeldte arbeidstakere med innvandrerbakgrunn kalles inn til Nav-pålagte dialogmøter, kan de tro at det er fordi de har gjort noe galt.

– Enkelte forstår det norske byråkratiet dårlig, mens andre igjen forstår norsk litt dårlig. Det er også innvandrere som opplever det som mer privat å snakke om helseproblemer, enn hva de fleste nordmenn gjør.

Hovedkonklusjonen er likevel at oppfølgingen av sykmeldte med innvandrerbakgrunn ikke er særlig mer krevende enn oppfølgingen av sykmeldte fra majoritetsbefolkningen.

Da har forskeren sammenlignet med nordmenn som jobber i de samme bransjene som innvandrerne gjør. Her hører det med at innvandrere ofte jobber i bransjer der kravene til oppfølging av sykmeldte arbeidstakere generelt brytes oftere enn i andre bransjer.