Hva vil du helst unngå - høyt kolesterol eller migrene? Og hvor ille tror du det er å bli rammet av leddgikt?

Når helseøkonomene prioriterer innen helsevesenet, legger de blant annet til grunn normalbefolkningens oppfatninger av hvordan det vil være å bli syk.

Men nå avslører forskere ved Universitetet i Oslo store svakheter ved metoden.

– De metodene som er tilgjengelige og som benyttes i stor skala for å måle helserelatert livskvalitet, er ganske dårlige og de blir rapportert med en sikkerhet det ikke er grunnlag for, slår lege og forsker Liv Ariane Augestad fast.

Vær kritisk

Sammen med forsker og psykolog Kim Rand-Hendriksen har hun forsket på dagens mest brukte metoder for å lage normmateriale til måling av pasienters helserelaterte livskvalitet.

Rand-Hendriksens og Augestads budskap er klart: Bruk mer helseøkonomisk analyse.

Helseøkonomisk forskning er viktig, og vi er nødt til å ha metoder for å kvantifisere gevinst også på dette området, men ta svarene med et par solide klyper salt.

For forskerne advarer mot å late som om dagens metode gir et fullstendig sant bilde av virkeligheten.

– Analysene er ikke nøytrale. Dersom en analyse er gjort på bestilling fra et legemiddelfirma, har de sannsynligvis valgt det normsettet som gir best uttelling for deres medikament.

– Ethvert legemiddelfirma ønsker at deres egne medisiner skal være kostnadseffektive, sier Augestad.

Å prioritere det rette

Som mange andre områder her i verden, er også helsevesenet rammet av beinharde prioriteringer.

Hvem skal vi prioritere i behandlingskøen? Hvilke medisiner bør ha forrang foran andre?

– For å kunne vite hvordan vi best kan disponere pengene vi har til rådighet, må vi kunne sammenligne pasienter på tvers av ulike sykdomstilstander.

– Og alle plager og sykdommer skal vurderes opp mot hverandre, for bare slik kan vi finne graderingene, sier Augestad.

Men det er komplisert å måle den delen av livskvalitet som har med helse å gjøre. Samtidig må målingene være billige. Effekten av nye medisiner må testes ut på mange tusen personer. Hvis ikke dette kan gjøres på en billig måte, blir det ikke gjort.

Den vanlige løsningen er å bruke forenklede spørreskjemaer der pasienter blir bedt om å beskrive noen bestemte sider ved egen helse – for eksempel smerte, angst, eller mobilitet. Dette er både raskt, praktisk og billig.

Men spørreskjemaene kan fylles ut på forskjellige måter. Utfordringen er å sette sammenliknbare verdier på hvor gode eller dårlige disse måtene er, og det er her normsettene kommer inn.

Prislappen på helse

Økonomer mener at for å finne ut hvor ille en sykdomstilstand er, bør vi spørre den friske delen av befolkningen om de kan forestille seg det. Opplegget minner om markedsøkonomiens metoder for å måle betalingsvilligheten til folk.

Hvor mye er en vare eller tjeneste verdt?

– Det er en helt ny øvelse for folk å prøve å anta og kvantifisere en eventuelt redusert helserelatert livskvalitet. Du er vant til å følge med på bensinprisen, og du vet hvor mye en kinobillett koster.

– Men du går ikke rundt og vurderer hvor mye det koster å bli syk i form av redusert livskvalitet og at du kan kjøpe det ut av det, sier Augestad.

Endringer av metoder som i teorien ikke skal ha noe å si, viser seg å ha stor betydning for svarene – og dermed også for prioriteringer i helsevesenet.

For respondentene lar seg åpenbart påvirke av forhold som egentlig ikke burde spille noen rolle. Både hvordan spørsmålene formuleres, i hvilken rekkefølge de stilles og respondentens holdninger til døden påvirker svarene.

Lett påvirkelig

I tillegg kommer effekten av liten kjennskap til temaet spørsmålene dreier seg om. Siden folk flest vet lite om hvordan det vil være å få en lidelse de aldri har hatt, er de usikre på hva de skal svare.

– Og jo mer usikker du er, jo lettere er du å påvirke, forklarer psykologen Rand-Hendriksen.

Når du blir bedt om å vurdere helse, har du et dårlig grunnlag for vurderingen, og dermed blir du lett påvirket av faktorer du strengt tatt ikke burde bli påvirket av.

Det er her problemet ligger.

– Det betyr at de verdiene vi bruker i dag ikke nødvendigvis representerer et sant bilde av hvor god eller dårlig pasientens helsetilstand er, sier Rand-Hendriksen.

Det er også stor forskjell på hvilke sykdommer eller plager normalbefolkningen frykter, og hvilke som faktisk reduserer livskvaliteten. Det er et gap mellom frykt og realitet.

Dermed blir ressurser brukt på tilstander folk er redde for, fremfor hva pasientene faktisk opplever. Ikke særlig heldig, verken for pasientene eller økonomien.