De vil gjerne dele tanker og følelser med noen, men flere av deltakerne i studien sier at de aldri hadde snakket med noen om selvmordsforsøket. Ikke med venner. Ikke med familie, fastlege eller andre. (Foto: Scanpix, Sara Johannessen)
Savner noen å snakke med etter selvmordsforsøk
Å ha en å åpne seg for om tanker og følelser etter selvmordsforsøket kan utgjøre forskjellen mellom liv og død.
– De har skyldfølelse overfor sine nærmeste. Men den psykiske smerten blir for sterk, sier forsker May Vatne ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
– På den ene siden ønsker de å dø, men på den annen side vil de også gjerne leve.
– Å bli bevisst på den delen i seg som ønsker å leve, på tross av at tanken på selvmord fortsatt er en mulighet, er et viktig vendepunkt for å snu energien mot livet, sier May Vatne, forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: Marit Christensen, HiOA)
Hun har dybdeintervjuet ti personer som har overlevd selvmordsforsøk.
Fem av deltakerne i studien hadde barn. Vatne forteller om personer som har mye omtanke for sine nærmeste, også i den tilstanden de selv er i.
Tanken på å bety noe for noen, er viktig når kampen står om å ville leve eller dø, viser studien hennes.
En av deltakerne hadde selv mistet sin mor i en overdose som barn. Han beskrev hvordan tanken på datterens behov fikk ham til å tilkalle hjelp, etter å ha fått i seg store mengder med medikamenter og alkohol:
«Hun er den viktigste jeg har. Det var jo hun som redda meg den natta. At man har et ansvar, det var vel det som gikk opp for meg den natta, at jeg behøver vel ikke følge fotspora til mora mi. Det var jo nære på da. Men det gikk jo bra, sånn sett, så hun har fortsatt en far … Jeg betyr noe for noen, det er det det går på. Jeg har et ansvar for et annet liv.»
Aldri snakket om selvmordsforsøket
Flere beskrev selvmordsforsøket som en hendelse som satte i gang en prosess. I denne prosessen vokste etter hvert ønsket om å leve seg sterkere enn ønsket om å slippe unna og gjøre slutt på livet.
– Det er viktig å få dele vanskelige tanker og følelser med noen. Ved å snakke om det i livet som har økt presset, kan den uutholdelige psykiske smerten lindres, påpeker Vatne.
Flere av deltakerne hadde likevel aldri snakket med noen om det som skjedde. Ikke med venner. Ikke med familie, fastlege eller andre.
– Selv om de skammer seg over selvmordsforsøket og det er vanskelig å snakke om, så uttrykker de likevel et savn etter å snakke om den traumatiske hendelsen, sier hun.
Vatne understreker at helsepersonell har et etisk ansvar ved å stimulere håp i møte med den suicidale.
– Mange får dessverre ikke den oppfølgingen de trenger. Helsepersonell må invitere til dialog, lytte bedre, tåle smerten i det som fortelles, og gi nødvendig tid til å komme seg, mener Vatne.
Skam over ikke å mestre livet
Årlig tar mellom 500 og 600 mennesker sitt eget liv i Norge.
I Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014-2017, anslås omfanget av selvmordsforsøk å være 7 til 15 ganger høyere enn selvmord. Disse tallene viser at mange opplever livet så vanskelig at døden synes å være den eneste løsningen.
Deltakerne i studien til Vatne uttrykte at de egentlig ønsket å leve, samtidig som de poengterte at meningen med selvmordsforsøket hadde vært å dø.
Annonse
– Å bli bevisst på den delen i seg som ønsker å leve, på tross av at tanken på selvmord fortsatt er en mulighet, kan forstås som et viktig vendepunkt for å snu energien mot livet. De må få tak i sin egen drivkraft, og det er derfor veldig viktig å ha noen å være i dialog med, sier Vatne.
– Felles for personene jeg har snakket med er at de holder mye for seg selv. Flere snakket om skammen over å ikke mestre livet, og også over å ha forsøkt å ta sitt eget liv. De ønsker mer åpenhet om selvmord slik at terskelen for å be om hjelp i tide blir mindre.
Frykt for gjentakelse
Vatne forteller om mennesker som har kjempet med suicidale tanker over tid – ofte i dyp ensomhet.
Kampen bærer preg av ulike og motstridende følelser, også i etterkant av selvmordsforsøket. Deltakerne i studien opplevde lettelse, men også sinne knyttet til det de hadde overlevd.
«Hadde jeg flaks, eller hadde jeg uflaks?», var spørsmål noen hadde stilt seg. Andre fortalte om likegladhet. Flere var redd for å ville prøve igjen.
Selvmordsforsøket ble av de fleste beskrevet som en uvirkelig og skremmende hendelse.
Som en av deltakerne sa:
«Jeg vil jo ikke, ønsker ikke å gjøre det igjen, men altså, jeg kan ikke love det sånn på tro og ære. Gjør jeg det, så juger jeg. Det som skremmer meg er den mot-biten når du prøver å gjennomføre selvmord, det er den som skremmer meg.»
Referanse:
May Vatne og Nåden, Dagfinn. Crucial resources to strengthen the desire to live: Experiences of suicidal patients. Nursing Ethics. doi: 10.1177/0969733014562990. Sammendrag.
