Å ha kontroll over sin egen situasjon gjør deg lykkeligere og mer fornøyd i alderdommen, ifølge Per Kristian Haugen, seniorforskeren som også er en populær foredragsholder landet over. 

Kanskje fordi han er opptatt av å formidle ting så forståelig som mulig. Å bare skrive for andre forskere er ikke lenger noe mål for psykologspesialisten.

Siden han skrev hovedoppgaven sin om demens på slutten av 1970-tallet, har han vært engasjert i å utvikle bedre tilbud innen demensomsorgen. Særlig yngre personer med demens, og barna deres, har Haugen jobbet mye med i de siste årene. 

– Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Jeg skulle gjerne vært 30 år yngre og gjesteforsker ved Penn State universitetet i USA. Det er her positiv psykologi har blitt videreutviklet de siste 20 til 30 årene. Positiv psykologi var faktisk et begrep som ble introdusert av Abraham Maslow i 1954. Jeg ville utvidet forskningen allerede fra starten av til også å omfatte eldre med demens. Har det betydning for demensutviklingen at folk ser lyst på livet? Kunne vi funnet en effekt av positiv psykologi på demens? Det ville vært fantastisk spennende å finne ut av.

– Jeg skulle gjerne ha gjort dette i forskningsmiljøet til Martin Seligman, en av grunnleggerne av den positive psykologien. Jeg var så heldig å ha lunsj sammen med ham tidlig på 80-tallet. Han har vært en stor faglig inspirasjonskilde for meg gjennom hele min yrkeskarriere.  

– Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?

– Jeg ser ikke så mye på reality er jeg redd, bortsett fra Nissene på låven da. Forsker grand prix har jeg dessverre ikke fått sett. Ellers ser jeg gjerne på sport, for eksempel ishockey. Men jeg vil benytte anledningen til å slå et slag for å gjenopplive P2-akademiet. Det var et veldig bra program som jeg gjerne skulle sett komme tilbake. 

– Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Jeg synes det er morsomt å forske, for da kan jeg sitte med mitt i ro og fred. Men selv om det for meg, som er i ferd med å avslutte yrkeslivet, kan være litt slitsomt å forlate det trygge redet, så har jeg nok i de siste årene satt mer og mer pris på å undervise. Det gjelder så vel undervisning av studenter som fagpersoner og ikke minst de som står oppe i det til daglig: De som selv har fått en demenssykdom og deres nærmeste.  

– Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Norsk selskap for aldersforskning feiret for to år siden 60-årsjubileum. Jeg kunne i fantasien tenkt meg å invitere tre av pionerene fra oppstarten av denne foreningen. Viktor Gaustad, som var første lederen, Sol Seim som satt lengst som leder og Eva Beverfeldt som var sekretær i mer enn 20 år.

– De hadde allerede på 50-tallet svært så gjenkjennbare synspunkter på eldreomsorg. Målet var å legge til rette for de eldste gruppenes mulighet til utfoldelse, aktivitet og å kunne tilhøre samfunnet på et annet vis enn nå. De var også opptatt av store utfordringer i fremtiden med et økende antall eldre. Jeg tror at i dette teselskapet ville det ha kommet fram svært mange aktuelle betraktninger og meninger om dagens eldreomsorg.

– Faguttrykk du elsker?

– Jeg har ett faguttrykk som har fulgt meg helt fra studietiden, som aldri har mistet sin relevans, og som stadig er like aktuelt i forskningen i dag. På engelsk er begrepet «locus of control». På norsk kaller vi det kontrollfokus.

– Mange føler at de mister kontroll når det blir eldre. Begrepet sier noe om hvor mye kontroll du har over din egen situasjon. Dette er avhengig av om du er styrt innenfra eller utenfra. De indrestyrte har større selvtillit og opplever å ha større kontroll over egen situasjon. De er dermed lykkeligere og mer fornøyde også når de blir eldre.

– Faguttrykk du hater?

– Hater blir vel litt sterkt, men noen uttrykk irriterer. Spesielt uttrykk og begreper som brukes hele tiden i samfunnsdebatten slik at de mister betydning og innhold. Som når jeg hører noen snakke om bærekraftig og robust demensomsorg. Hva betyr egentlig det?

– Nobelpris eller verdens beste pappa?

Jeg er blitt så gammel nå at familieverdiene har tatt fullstendig overhånd. Å være sammen med barn og barnebarn gir meg stor glede. Jeg vil fremdeles forsøke å være verdens beste pappa! 

– Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Jeg er vel i utgangspunktet ganske skeptisk til tellekanter, etter tiden i militæret. Om jeg skulle si noe positivt om tellekantsystemet, så må det være at det gjør det lettere å finne fram til rapporter og interessante forskere. Men innretningen på systemet gjør at man kan stille spørsmål ved hvem vi formidler til.

– Systemet krever en viss struktur, begrepsbruk og skrivemåte og gir artikler som kan være ganske så ekskluderende. Forskerne kan ende med å skrive for hverandre og ikke få ut budskapet til andre som kunne ha interesse og nytte av forskningen. Det kan til og med føre til at dagens studenter føler seg ekskludert. Dette for å oppnå systemets insentiv, nemlig poeng og penger til forskningsinstitusjonene. Men fremdeles gjenstår å besvare spørsmålet om hvordan vi skal få til at det blir produsert flere artikler med større kvalitet. Jeg har ikke noe godt svar på det, men forsøker selv å skrive og formidle ting så forståelig som mulig. 

– Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært med på?

– Jeg er en stor fan av polarforskeren Helge Ingstad og er hobbyhistoriker på fritida. Jeg skulle ønske jeg hadde vært med den vårdagen i 1960 da Helge Ingstad vasset i land i L’Anse aux Meadows helt på nordspissen av Newfoundland. Ved en liten husklynge i havgapet, befolket av 84 innbyggere, fikk han svar på det store spørsmålet sitt i noen overgrodde ruiner. En norrøn boplass var funnet, kanskje det til og med var Leiv Eirikssons bosted, og historien om Vinland fra Islandssagaene ble til virkelighet.

– Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Som den gode psykolog jeg er, ser jeg saken fra begge sider. Med andre ord; ja takk begge deler.