Lysbehandling mot kreft
Enten det gjelder gener eller andre store molekyler en vil bruke i behandling av sykdom, så er det vanskelig å få dem inn i cellen. Cellen er omgitt av en membran, en hinne, som er kresen med tanke på hva den lar slippe gjennom. Hvis store molekyler tas opp av cellen skjer dette ved at cellemembranen bukter seg inn og lager en boble (vesikkel) som løsriver fra den ytre cellemembranen. Men dette hjelper lite, for et gen fanget inne i en vesikkel har heller ingen virkning. Det må slippe ut! Etter litt tid i fangenskap i en vesikkel blir dessuten genet brutt ned og ødelagt.
Ved PCI-behandling gis pasienten først en lyssensibiliserende forbindelse (LSF). Den kan gis enten i blodet sånn at den havner rundt i hele kroppen, eller smøres på som en krem akkurat der en vil behandle, for eksempel på en kreftsvulst i huden. Genet som man strever med å få inn i cellene, sprøytes direkte inn i svulsten. LSF tas opp både i den ytre cellemembranen, og i membranene i vesiklene, de boblene der det terapeutiske genet etterhvert blir fanget.
Lysbehandling
Så starter lysbehandlingen. Når LSF blir belyst blir den eksitert og danner svært reaktive forbindelser. Prosessen ender med at membranene ødelegges og vesiklene sprekker, og - vips, så er genet fritt inne i cellen. LSF i seg selv har minimal skadevirkning på kroppen. Nøyaktighet med hvor en belyser gjør derfor at bivirkninger på det friske vevet omkring svulsten eller i resten av kroppen blir små. Og gener som befinner seg inni intakte vesikler som ikke er blitt belyst vil jo bli brutt ned og ødelagt. En bivirkning ved behandling med LSF er forøvrig at pasientene må holde seg unna dagslys en tid etter behandlingen, mens de venter på at rester av LSF skal skilles ut fra kroppen.
Fotodynamisk terapi er forløperen for PCI. Fotodynamisk terapi er også utviklet ved Radiumhospitalet, har vært mye omtalt i media, og brukes i dag på pasienter. Med sterkere lys og større doser av LSF sprekker den ytre membranen til kreftcellene slik at kreftcellene dør uten bruk av tilleggsbehandling som f.eks. gener eller andre terapeutiske molekyler. Begrensingen ved fotodynamisk terapi er nettopp at behandlingen krever sterkere lysdoser. Med PCI virker behandlingen dypere ned i vevet, fordi vesikler sprekker ved svakere lys enn det som skal til for å drepe hele kreftceller.
Ikke forsøkt på pasienter
PCI-behandlingen har sine begrensinger, for eksempel når det gjelder hvor i kroppen en kan foreta behandling. Lyset må jo nå fram! Det enkleste er selvfølgelig å behandle huden. Andre bruksområder er behandling i operasjonssår der kirurgen frykter at det kan være igjen noen kreftceller. Ved bruk av fiberoptikk kan dessuten lyset nå inn i organer som mage, tarm og lunger.
PCI har altså ennå ikke vært forsøkt i pasienter, men forskere ved Radiumhospitalet tester for tiden ut om PCI kan bedre effekten av både genterapi og andre behandlinger der store molekyler brukes. Forsøkene gjøres på kreftsvulster i mus. Og resultatene så langt er svært gode. Forskningsgruppen ved Radiumhospitalet, ledet av Kristian Berg, samarbeider nært med selskapet PCI-Biotech, som ble dannet i november 2000.
