40 prosent av alle kvinner over 50 år vil oppleve brudd som følge av benskjørhet. Mange av disse kunne vært unngått med bedre forebygging og behandling. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Kroppen kjemper mot egen beinskjørhet
Beinskjørhet er en av de vanligste folkesykdommene i Norge. Nå har forskerne funnet ut at kroppen endrer genene for å motvirke sykdommen.
Osteoporose, også kalt beinskjørhet, er en sykdom som svekker skjelettet og gjør at ben brekker, selv uten belastning.
Nye funn viser imidlertid at benskjøre ben kjemper tilbake.
Ved hjelp av små kjemiske forandringer av DNA, reduseres sykdommens utvikling. Skjelettet tar med andre ord i bruk mekanismer rundt seg for å bremse sykdommen.
Kroppen kan ikke stoppe sykdommen på egenhånd, men kanskje kan forskere dra nytte av kroppens egen motstand for å utvikle en effektiv behandling.
Gener bremser og stimulerer benoppbygging
Skjelettet vårt brytes hele tiden ned og bygges opp igjen. Og i løpet av 10 år er hele skjelettet fornyet. Dette kalles benets remodellering. Ettersom vi blir eldre blir det ubalanse i remodelleringen. Nedbrytningen skjer raskere enn gjenoppbyggingen, og skjelettet svekkes.
I normal remodellering sørger noen gener for å kompensere normal slitasje ved å produsere benmasse, mens andre sørger for at gjenoppbyggingen holdes i balanse ved å forhindre at benproduksjonen blir for kraftig.
De ulike genene i skjelettet vårt jobber i harmoni for å sørge for en best mulig bentetthet.
Professor Kaare M. Gautvik og hans kollegaer viser at ett av genene i denne prosessen, SOST, er forskjellig hos syke og friske kvinner.
Professor emeritus Kaare M. Gautvik har funnet ut at skjelettet modifiserer genene for å motvirke svekkelse i skjelettet ved benskjørhet. (Foto: Carina V. S. Knudsen)
De har undersøkt genet i detalj for å finne ut hvorfor det er annerledes hos syke sammenliknet med friske kvinner i samme aldersgruppe.
Midlertidig tilpasning av genene
– Omtrent 70 prosent av benmassen vår er genetisk bestemt, resten skyldes andre faktorer som ernæring og livsstil, forteller Gautvik.
Han har identifisert åtte gener som til sammen kan forklare omtrent 40 prosent av den genetiske variasjonen i benmassen. Av disse åtte er det særlig SOST-genet som har fanget oppmerksomheten.
I remodelleringsprosessen produserer SOST et protein som bremser benoppbygning. Forskerne forventet i utgangspunktet at genet bidro til nedsatt benmasse hos benskjøre ved å lage mer av proteinet sitt. De ble derfor overrasket da de fant ut at SOST-genet hadde nedsatt aktivitet hos kvinner med beinskjørhet og dermed lagde mindre av det hemmende proteinet.
Når kroppen blir rammet av beinskjørhet bremser den genet som hemmer benoppbygging for å motvirke sykdommen.
Mekanismen som står bak kroppens egen bekjempelse av beinskjørhet kalles epigenetikk. Epigenetikk innebærer at arvestoffet DNA modifiseres av enzymer ved å tilføre en kjemisk gruppe.
I motsetning til en mutasjon hvor byggestenene i DNA forandres, fører ikke epigenetikk til en varig endring av DNA, men en tilpasning som gjør at genet kan fungere bedre i en ny situasjon.
En glemt folkesykdom
Annonse
– Beinskjørhet er først og fremst en kvinnesykdom og derfor litt glemt av den offentlige manneverdenen og helsevesenet, sier Gautvik.
Han er opptatt av å skape oppmerksomhet rundt den oversette folkesykdommen.
I følge Folkehelseinstituttet vil 40 prosent av alle kvinner over 50 år få et brudd som følge av beinskjørhet. Brudd i lårhals, håndledd og rygg er vanlige, og medfører ofte alvorlige komplikasjoner og funksjonsnedsettelser som varer livet ut.
I tillegg til mye lidelse for de som er rammet, krever behandling og rehabilitering etter brudd store offentlige ressurser som kunne vært redusert dersom man hadde diagnostisert sykdommen på et tidlig stadium for derved å gi bedre forebygging og behandling av beinskjørhet.
Unikt materiale
Over 300 kvinner som var over overgangsalderen ble undersøkt medisinsk, og av dem var det omtrent 100 som fylte inkluderingskriteriene. Av alle disse ble det tatt blodprøver og benprøver.
Forskerne har tatt i bruk avanserte biokjemiske og genteknologiske metoder for å analysere alle molekyler som lages i osteoporotisk ben. Disse har så blitt sammenlignet med friske ben.
Med det blir skjelettet det første av menneskets organer hvor vi kjenner den molekylære sammensetning som danner grunnlaget for oppbyggingen.
I tillegg vil blodprøver av kvinnene gjøre det mulig å oppdage substanser i blodet, såkalte biomarkører, som kan si noe om tilstanden i benene. Et av målene er å utvikle en ny diagnostisk prøve på osteoporose eller belyse risiko for å få sykdommen.
– Kunnskap om hvordan genene i skjelettet fungerer under sykdom kan gi oss en ny angrepsvinkel for å behandle sykdommen, sier Gautvik.
