84 nordmenn døde og mange flere ble skadet fysisk og psykisk i flodbølgen som rammet Sørøst-Asia 2.juledag i 2004.

I dagene etter Tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia kom mer enn 3000 mennesker tilbake til norske flyplasser fra katastrofeområdene.

Mange var traumatiserte og det ble raskt et spørsmål om hvordan man kunne ivareta deres fysiske og psykiske helse på best mulig måte.

Nytt for mottaksapparatet

- Både antallet berørte og at de var hjemmehørende utover hele landet, ga myndighetene og mottaksapparatet helt nye utfordringer, sier forsker Ole Kristian Hjemdal ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

- Hvordan møtte myndighetene en slik utfordring?

- I Norge er vi så heldige å ha et fastlegesystem. Sosial- og helsedirektoratet valgte å bruke det ordinære helseapparatet.

- De ba fastlegene om å ta kontakt med de som hadde vært i Tsunami-området, som de hadde på sine fastlegelister, og foreta en første oppfølging og vurdering av hjelpebehov.

Navnelister

- For å finne frem til hvilke fastleger dette gjaldt og hvem de skulle kontakte, var både Rikstrygdeverket, Fylkesmannen, kommuneadministrasjonen og det lokale trygdekontoret involvert.

- En slik oppfølging har ikke vært gjort før i Norge, og er unikt også i internasjonal sammenheng, sier Hjemdal. Direktoratet ønsket derfor en vurdering av hvordan opplegget hadde fungert og hvordan fastlegene så på det oppdraget de hadde fått.

- I rapporten “Fastlegenes arbeid med berørte etter flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia” peker jeg på en del forhold for hvordan oppfølgingen bør organiseres ved fremtidige katastrofer.

- Undersøkelsen tyder på at bare halvparten av de aktuelle fastlegene mottok oversikt over hvilke pasienter de skulle kontakte.

En oppsøkende huslege?

- I vår moderne tid “går vi til legen” Hvordan reagerte legene på oppdraget om kontaktsøkende virksomhet?

- Over 40 prosent av de legene som mottok oversikt, tok ikke kontakt med personene på listen.

- I noen tilfeller kan det skyldes at listene var ufullstendige og unøyaktige slik at det var umulig å finne frem til riktig person, sier Hjemdal.

Det er også grunn til å tro at legene ikke er vant til oppsøkende virksomhet og de er usikre på behandlingseffekten av debriefing av katastrofeofre.

- Betyr det at mange som burde vært hjulpet ikke fikk hjelp?

- Vi må regne med at det sitter noen der ute som burde fått hjelp og som fortsatt sliter. Hvor mange har vi ikke tall på.

- Hvordan så legene på oppdraget fra sentrale myndigheter?

- Omtrent like mange var positive som negative. De legene som var mest positive til oppdraget fra direktoratet var også de mest aktive med hensyn til å kontakte de berørte.

- De pasientene som ble kontaktet av legen var mest fornøyde, uansett behandlingsbehov. Pasientene som selv tok kontakt var noe mindre fornøyd, mens misnøyen var størst hos dem som ikke hadde hatt noen kontakt overhodet.

Fremtidige katastrofer

- Er det riktig å bruke fastlegene til slike oppdrag?

- Dersom fastlegene skal ha en rolle i forhold til fremtidige katastrofer, må denne rollen klargjøres og inngå i beredskapsplaner.

- Ved store variasjoner i eksponeringsgrad mellom de som er berørt av katastrofen, bør en første avklaring og grovsortering foretas av de som først registrerer og mottar katastrofeofrene.

- Det må også legges vekt på å sikre at oversiktene over rammede er mest mulig korrekte.

- Kontakten med fastlegene bør skje direkte fra sentrale myndigheter. Oversikter over hvem den enkelte fastlege skal kontakte bør utarbeides sentralt og sendes direkte til fastlegen.

- Informasjon til fastlegene om betydningen av at legen er aktiv med å kontakte personene på listen må gjøres eksplisitt.

- Det faktum at de tsunamirammede som ble kontaktet av fastlegen var mer fornøyd med oppfølgingen enn de som selv tok kontakt, bør vektlegges, avslutter Hjemdal.