Lårmusklene til Mary Linn Berry dirrer mer og mer for hver bøyning i styrkeapparatet.

- Kom igjen! Dette klarer du! Én til!

Mary Linn holder pusten for hver repetisjon. Hun skjærer grimaser før hun slipper og må hive etter pusten. Snart er lårene hennes møre nok til å kunne brukes i forskningens tjeneste.

- Vår hypotese er at det er forskjellig fra person til person hvor hurtig muskulaturen trekker seg sammen og hvor utholdende den er. Derfor vil de ha behov for ulike treningsprogrammer for å oppnå maksimalt treningsutbytte, forteller professor Stian Ellefsen ved Høgskolen i Lillehammer.

Innen styrketrening vil dette bety at noen bør trene lite mens andre bør trene mer.

Mellom 40 og 50 forsøkspersoner er plukket ut for å følge et styrketreningsprogram i tre måneder. Her skal det tas blodprøver og muskelbiopsier underveis, som skal bli analysert. Biopsien betyr i praksis at forskeren stikker en tjukk nål cirka to centimeter inn i muskelen og henter ut de cellene han trenger. Omtrent som når vi henter rørprøver av jord eller snø. 

Det er dette deltakerne gruer seg mest til, forståelig nok. 

Låret som modellmuskel

Professor Ellefsen begynte sin forskning på fisk og skilpadder, men nå handler det altså om mennesker. Om rehabilitering og lindring. Han samarbeider tett med forskere fra Sykehuset Innlandet.

Prøver fra blod og muskler er det som danner grunnlaget for forskningen i dette spesielle prosjektet.

Det er mye energi i styrkerommet på Fysiologisk testlab hvor Mary Linn trener. Lukten av svette er påtrengende. Lydnivået høyt.

Ved alle de andre apparatene i salen befinner det seg andre forsøkspersoner som jobber og stønner, mens trenere roper og snakker i kor. Svetten renner. Alt akkompagnert av musikk over høyttalere rundt i rommet.