Dette er en snorkelmerd. Nye forsøk viser at antall lus har blitt redusert med 80 prosent i snorkelmerdene sammenlignet med vanlige merder. Det betyr halvparten så mange lusebehandlinger. (Foto: Havforskningsinstituttet)
Ny merdtype gav 80 prosent færre lakselus
Et tak på noen meters dyp i en såkalt snorkelmerd begrenser lakselusens tilgang til oppdrettslaks.
Snorkelmerd-teknologien er utviklet i samarbeid mellom Havforskningsinstituttet, Universitetet i Melbourne og Egersund Net.
Teknologien er nå tatt i bruk og videreutviklet sammen med Bremnes Seashore AS, og det er fra deres oppdrettsanlegg de siste resultatene kommer fra.
På samme måte som bonden ofte må redusere antall parasitter ved å flytte buskapen til områder med lavere smitterisiko, kan oppdrettere sørge for at laksen ikke ferdes der lakselusa befinner seg. Det er nettopp dette som er som er tanken bak de såkalte snorkelmerdene.
En merd kan enklest forklares som et bur laget av tråd med masker som er så små at fisken ikke kan sette seg fast eller flykte. Merdene flyter på sjøen, og sjøvann strømmer fritt gjennom.
Den viktigste forskjellen mellom en vanlig merd og en snorkelmerd er at snorkelmerden har et ekstra tak som hindrer fisken fra å svømme i overflatevannet. Det er nemlig her lusa befinner seg.
Men laksen trenger tilgang til luft for å kunne fylle svømmeblæren sin. Derfor er det sydd inn en åpning i taket som fører opp til vannoverflaten. Denne åpningen kalles snorkel eller tube og gjør at laksen får tilgang til luft til tross for at den ikke får svømme til overflaten.
I perioden rett etter klekking driver de små lakseluslarvene som oftest rundt i det øverste vannlaget, hovedsakelig fra null til ti meters dyp.
– Det er i denne fasen at lakselusen sprer seg til nye verter av enten laks, regnbueørret eller sjøørret, sier Daniel Wright.
Han er forsker ved Havforskningsinstituttet og jobber som forsker og veileder i prosjektet som tester ut snorkelmerdene i kommersiell skala.
– I vanlige oppdrettsmerder har laksen mulighet til å oppholde seg i det øverste vannlaget. Luselarvene har dermed gode muligheter til å møte og deretter feste seg til laksen. Taket i snorkelmerden hindrer imidlertid i stor grad lusa i å møte laksen, siden laksen da blir tvunget til å holde seg dypere enn ti meter, forklarer Wright.
Wright og hans kollegaer fant ut at påslag av lakselus reduseres med snorkeldybde og at slike påslag bortimot er fraværende på 16 meters dyp, samtidig som laksen trivdes godt.
– Det er mye smartere å hindre at fisken får lus i utgangspunktet enn å behandle mot lus som allerede har festet seg på laksen, forklarer Wright.
Her kan vi se åpningen i taket på merden som fører opp til vannoverflaten. (Foto: Havforskningsinstituttet)
Tester ut i kommersiell skala
Uttesting av snorkelmerder har tidligere bare blitt gjort i forsøksskala.
– Da så vi at fisken fikk mindre lus i snorkelmerdene, derfor tester vi nå ut metoden i kommersielle oppdrettsanlegg, sier Wright.
Wright og hans kollegaer har siden 2016 benyttet tre vanlige merder og tre snorkelmerder ved Låva hos Bremnes Seashore AS til å blant annet teste effekten den nye merdteknologien hadde på lakselus.
Annonse
– Hittil har lusetellinger annenhver uke vist at fastsittende lakselus, har blitt redusert med 80 prosent i snorkelmerder sammenlignet med i vanlige merder, sier nærings- og doktorgradsstipendiat Lena Geitung ved Bremnes Seashore AS.
Antall behandlinger mot lakselus var det samme for begge merdtypene gjennom 2016. I 2017 derimot har snorkelteknologien ført til 50 prosent færre behandlinger mot lakselus.
– Det er imidlertid fortsatt litt utfordringer med å få rensefisken til å bli effektiv i snorkelmerdene, sier Geitung, som vil optimalisere bruken av rensefisk i hennes neste kommersielle forsøk.
