Det mener i alle fall de amerikanske biologene Larry Boles og Kenneth Lohmann, som har studert en spesiell hummerart i Karibia. Disse spesielle skalldyrene viser en påfallende velutviklet evne til å finne veien hjem.

Akkurat som brevduene, ser hummerne av arten panulirus argus ut til å ha et slags innebygd navigasjonssystem, som setter dem i stand til å vandre opp til 200 kilometer på havbunnen. De finner alltid fram til sitt mål, og i neste omgang tilbake til utgangspunktet.

Bind for øynene

Boles og Lohmann satte bind eller rettere sagt gummideksler for øynene på hummerne, og la dem i mørke, tildekkede tanker slik at de ikke kunne følge solas gang over himmelen. Deretter ble skalldyrene plassert på sirkelrunde flåter.

Flåtene var plassert på forskjellige steder i ulike himmelretninger og i avstander på mellom 12 og 37 kilometer fra stedene der dyrene i sin tid ble fanget, men hummerne lot seg ikke forvirre: Hvert eneste forsøksdyr krabbet straks av gårde i retning av området der de i sin tid ble fanget, skriver vitenskapstidsskriftet Nature.

Boles og Lohmann tror hummerne kan ha et slags innebygd biologisk kompass, som får dem til å orientere seg i forhold til den geografiske Nordpolen. De plasserte hummerne i et magnetfelt som simulerte en posisjon nord eller sør for fangstedet, og hummerne oppførte seg konsekvent som om de bestemte sin posisjon ut fra et såkalt geomagnetisk kart.

Helt nye bevis

Ifølge de to biologene har det lenge vært kjent at visse dyrearter kan navigere, det vil si bestemme sin egen posisjon og retningen til målet de orientere seg mot, ved hjelp av slike kart.

- Men inntil nå har bevisene for en slik navigasjonsevne vært begrenset til fugler og noen få spesialiserte andre virveldyr, skriver Boles og Lohmann i Nature.

I nesten 100 år har vitenskapsfolk ført en til tider opphisset diskusjon om hvordan andre dyr, som frosker, bier og slik det nå viser seg også hummer, kan finne veien tilbake til områdene hvor de ble født. En fersk teori går ut på at en jernrik substans i dyrenes hjerner, kalt biogenisk magnetitt, reagerer på magnetiske forhold i naturen.

Denne teorien er ennå ikke bevist, og det gjenstår også andre spørsmål. Jordas magnetiske nordpol ligger for eksempel ikke fast, men fjerner seg fra den geografiske polen med flere kilometer i året - og hvordan kan dyrene oppfatte og kompensere for dette.

(NTB)