Gjennom internasjonale avtaler er Norge juridisk forpliktet til å bevare det marine biologiske mangfoldet, blant annet ved å opprette marine verneområder.
Kaldtvannskoraller er blant naturtypene som er aktuelle å verne i marine verneområder i Norge. (Foto: UWPhoto.no/Kåre Telnes)
Om prosjektet
Tittel: Vern og bevaring av marint biologisk mangfold Institusjoner: Universitetet i Tromsø, Juridisk fakultet Prosjektleder: Førsteamanuensis Ingvild Ulrikke Jakobsen
Prosjektet ble startet med støtte av Forskningsrådets Miljørett-satsing, senere av programmet Miljø 2015.
Norge er for rikt på penger og ressurser til å kunne si nei, konkluderer miljørettslig forskning.
Det er førsteamanuensis og prosjektleder Ingvild Ulrikke Jakobsen ved Universitetet i Tromsø (UiT) som har trukket konklusjonen i prosjektet «Vern og bevaring av marint biologisk mangfold».
– Konklusjonen er at Norge ved sin tilslutning til Konvensjonen om biologisk mangfold har en folkerettslig plikt til å etablere marine verneområder, sier Jakobsen.
Mer uklart i OSPAR-avtalen
Norge har tiltrådt både Konvensjonen om biologisk mangfold og OSPAR-avtalen (Oslo-Paris-konvensjonen om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhav).
Konvensjonen om biologisk mangfold var et resultat av FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992.
– Konvensjonen binder nasjonene til en lang rekke krav til in situ vern av biologisk mangfold, altså vern på stedet der artene naturlig hører hjemme.
– Selv om kravene svekkes av en formulering som sier at partene skal utføre dette «så langt det er mulig og hensiktsmessig», er min konklusjon at en rik stat som Norge ikke kan si at det er umulig å innføre marine verneområder.
– Men nasjonene kan også bruke andre virkemidler, hvis alternativene gir et like godt eller bedre vern, forklarer Jakobsen.
Plikten til å opprette marine verneområder er mindre klar i OSPAR-avtalen.
– Den generelle plikten til å beskytte biologisk mangfold er sterkt formulert i avtalen, men marine verneområder er ikke direkte nevnt, sier Jakobsen.
Det videre arbeidet med OSPAR har imidlertid lagt sterke føringer for at slike områder vil være et nødvendig virkemiddel for å nå avtalens mål om vern av biologisk mangfold.
17 verneområder påbegynt
I 2004 anbefalte en utredning utført for Direktoratet for naturforvaltning (DN) at 36 områder i Norge burde vernes i den første fasen av en nasjonal marin verneplan.
I 2009 startet DN prosessen med vern av 17 av de 36 områdene. Etter planen skal verneforslagene ut på høring i løpet av 2011.
Samtidig skal verneprosessen for de gjenstående 19 områdene påbegynnes. Den marine verneplanen skal beskytte et representativt utvalg av områdene og sikre mangfoldet av arter og naturtyper.
Ingvild Jakobsen ser marine verneområder som spesielt velegnet virkemiddel for vern av områder som enten er spesielt sårbare, eller har et veldig rikt biologisk mangfold.
Annonse
Skipstrafikk kan forbys
Skipsfart kan være den mest problematiske aktiviteten å hindre ved innføring av marine verneområder. Den internasjonale retten til uskyldig gjennomfart med skip er nedfelt i FNs havrettskonvensjon fra 1982.
Kyststatene har store muligheter til å regulere skipsfart innenfor eget territorialfarvann. I den økonomiske sonen kreves det internasjonal anerkjennelse for å forby skipstrafikk i marine verneområder. (Foto: Shutterstock)
Konvensjonen er kanskje spesielt kjent for å ha innført 200 nautiske mils økonomiske soner rundt statene, i tillegg til en formalisering av territorialfarvannet (12 nautiske mil ut fra grunnlinjen).
Enkelt forklart fikk nasjonene suverene rettigheter til ressurser innenfor sin økonomiske sone. I sitt territorialfarvann har kyststatene både suverene rettigheter til ressurser, og en vid adgang til å regulere bruken av området.
– Den andre hovedproblemstillingen i prosjektet var å vurdere Norges mulighet til å innføre restriksjoner på skipsfarten i vårt territorialfarvann, for å redusere risikoen for skade og forurensning innenfor marine verneområder.
– Selv om andre stater som hovedprinsipp har rett til uskyldig gjennomfart, kan vi forby dette hvis det er klart at trafikken kan innebære en alvorlig trussel mot miljøet. Forutsetningen er at forbudet ikke innebærer et urimelig inngrep i retten til uskyldig gjennomfart, konkluderer Jakobsen.
Avhengig av internasjonal regulering
– Norge har vide muligheter til å regulere skipsfart og annen aktivitet innen marine verneområder, mener Ingvild Ulrikke Jakobsen. (Foto: Hovsep Nazarian)
For den økonomiske sonen er muligheten til regulering av skipstrafikk i verneområder mindre. Skal slike restriksjoner gjennomføres, er man avhengig av FNs internasjonale skipsfartsorganisasjon, IMO.
– Foreløpig har ikke IMO godkjent utestenging av skipsfart med bakgrunn i opprettelse av marine verneområder, forklarer Jakobsen.
IMO har imidlertid utviklet og vedtatt internasjonale reguleringer som åpner for bruk av blant annet seilingsleder og trafikkseparasjonssystemer for å redusere risikoen for forurensning og miljøskader som følge av skipsulykker.
I 2007 ble det innført seilingsrute for risikotrafikk på den lange kyststrekningen mellom Vardø i Finnmark og Røst i Nordland.
Annonse
Nå har Norge også fått gjennomslag i IMO for innføring av ny seilingsrute langs vestlandskysten, og Sverige, Danmark og Norge har i fellesskap fått igjennom et forslag til seilingsruter i Skagerrak.
Disse seilingsledene skal etter planen gjøres gjeldende fra 1. juni 2011. Tiltaket gjelder for alle tankskip, samt for all annen tonnasje på 5 000 bruttotonn eller mer. Alle de tre seilingsledene ligger i hovedsak utenfor norsk territorialfarvann, i den økonomiske sonen.
– Dette viser at det er mulig å handle gjennom IMO for å få vedtatt tiltak for å beskytte marine verneområder mot forurensning og andre miljøskader som følge av skipsfart også utenfor et lands territorialfarvann, avslutter Jakobsen.
