Isbjørnen har for mange blitt selve symbolet på klimaendringer og Arktis, men for den indiske havforskeren Victor Smetacek er det hjemlandets elefanter og tigre som er de virkelige symbolene.

– De negative følgene av smeltingen av sommerisen i Arktis, vil merkes langt unna Arktis, sa Smetacek under en internasjonal workshop ved NTNU nylig.

– Oppvarmingen av Arktis vil fremskynde smeltingen av innlandsisen på Grønland. Dette vil igjen oversvømme Bangladesh. Hvor skal disse menneskene bo? Vil det være etisk riktig å opprettholde Indias nasjonalparker med deres bestander av elefanter og tigre, når befolkningen i Bangladesh ikke vi ha noe sted å dra?.

Spørsmålene til Smetacek la grunnlaget for en to dager lang workshop om hva slags effekt klimaendringer har på det fysiske og kjemiske miljøet i havet i Arktis og Antarktis. Hovedmålet for havforskerne, marinkjemikerne, biologene og ingeniørene var å komme fram til en samarbeidsplan for videre forskning.

– Havet lider

Flere av foredragsholderne snakket om de store klimautfordringene, og oppfordret til konkrete tiltak og mer forskning.

Havet lider, ifølge Smetacek som til daglig arbeider ved Alfred Wegener Institute for Polar and Marine Research i Tyskland. Global oppvarming fører til varmere hav, og havområder med lite oksygen øker i omfang.

Dette vil blant annet få store konsekvenser for fiskerier over hele verden, men for Smetacek er det smeltingen av polarisen som er det mest urovekkende og nærliggende problemet.

– En økning i havnivået er ikke til å unngå, sa han til forsamlingen. – Dette er noe som kommer til å inntreffe i løpet av 20-30 år. Jeg vet at jeg skremmer dere, men det er nødvendig.

Kan jern være en løsning?

Under workshopen ble det satt fokus på havforsuring, endringer i biokjemiske sykluser og hvordan klimaendringer påvirker de komplekse næringsvevene, det vil si nettverk av næringskjeder, i havområdene rundt Arktis og Antarktis.

Menneskelig styring av næringsvevene, slik at mer karbondioksid tas opp fra atmosfæren, var et tema. Noen forskere, har vurdert havgjødsling med jern, som et mulig klimatiltak:

Planteplankton er mikroskopiske planter som driver med havstrømmene. De lever utelukkende ved hjelp av fotosyntese, og lager energi ved hjelp av næringssalter, sollys og karbondioksid som tas opp fra atmosfæren. Planteplankton spiller dermed en viktig rolle i reduseringen av karbondioksid fra atmosfæren.

Ettersom planteplankton trenger jern for å gro, er teorien at havgjødsling med jern vil øke mengden planteplankton i havet, noe som igjen vil føre til at mer karbondioksid tas opp fra atmosfæren.

Ifølge noen forskere vil det være mulig å ta opp ett gigatonn karbondioksid fra atmosfæren hvert år. Dette tilsvarer en åttendedel av mengden karbondioksid som årlig må fjernes for å minske effektene av global oppvarming.

Kontroversielt forsøk

Sørishavet ved Antarktis inneholder alle næringssaltene som planteplankton trenger, bortsett fra jern, og fungerer dermed som naturlig laboratorium for å teste ut teorien om havgjødsling.

Smetacek gjorde nettopp dette, da han i 2009, ledet et tysk-indisk havgjødslings-eksperiment sammen med Syed Ahmed Naqvi, fra Indias National Institute of Oceanography i Goa. Eksperimentet var designet for å kartlegge hvordan næringsveven i Sørishavet ville påvirkes dersom deler av havet ble gjødslet med jern.

Internasjonale miljøgrupper hevdet eksperimentet var et brudd på internasjonale avtaler, og anklagde det for å være et farlig forsøk å påvirke det globale klimaet.

Etter en tre-ukers vurdering i den tyske regjeringen, fikk forskerne likevel lov til å fortsette studiet, men under visse betingelser. Forskerne kunne kun gjødsle i områder som var fattige på både jern og silisiumdioksid, men dette reduserte forskningsområdet til 65 prosent av det opprinnelige.

Behov for silisium

– Havgjødslingseksperimentet førte til økte forekomster av visse arter planteplankton, men disse ble stort sett spist av zooplankton, sier Navqi.

Dersom det hadde vært mer silisiumdioksid i havet, ville forskerne sett økte forekomster av kiselalger, en annen type planteplankton.

Kiselalger bruker nemlig silisiumdioksid for å lage et glassaktig ytre skall. Skallet beskytter dem mot zooplankton, men gjør dem også tyngre sammenlignet med andre arter av planteplankton. Når de dør, er det dermed mer sannsynlig at de synker, og tar karbondioksidet med seg til havbunnen.

Kunnskap mot usikkerhet

Andre deltakere på workshopen, som Sisinthy Shivaji, fra Indias Centre for Cellular and Molecular Biology i Hyderabad, fortalte om det mikrobielle mangfoldet i havområdene som en mulig kilde for nyttige bakterier.

Geir Johnsen, marinbiolog ved NTNUs nye laboratorium for avansert undervannsrobotikk, snakket til forsamlingen om en ny generasjon undervannsroboter og -kjøretøy som kan hjelpe forskere med å kartlegge havbunn og studere helsa til verdens korallrev.

Murat Van Ardelan som arrangerte workshopen presenterte sitt eget arbeid på naturlige jernkilder og hvordan de påvirker planteplanktoner i Sørishavet.

– Hver eneste deltager som er her i dag, har en unik kompetanse på havområdene i Arktis og Antarktis. Jeg ser fram til å bygge opp et forskningsnettverk med dere. En samlet internasjonal satsing er nødvendig for å øke kunnskapen disse havområdene, som nå går en usikker fremtid i møte, sa Ardelan til forsamlingen.

Workshopen er den del av India 2011, et ukelangt arrangement med NTNU som hovedarrangør. Målet er et bredt samarbeid om kultur, forskning, høyere utdanning og næringsliv.