Livet ombord på R/V Lance begynner å bli svært ensformig. Været er grått og trist, og det blåser liten kuling. Det gynger ikke så fælt, men nok til at det ser ut som om man er god og brisen når man sjangler gjennom korridorene.

Det er ikke noe land i sikte, bare en grå horisont. På dekk virrer forskere i oransje og blå varmedresser rundt og gjør CTD-prøver og slipper ut nett av forskjellig slag til alle døgnets tider.

Midnattssola er der oppe bak det grå skylaget et sted, og den eneste forskjellen mellom dag og natt er at vi ikke spiser lunsj om natta.

I messa begynner folk å gå tom for samtaleemner, og mange av forskerne stirrer meningsløst ut i luften og venter på den neste stasjonen hvor de skal ta prøver. Nå er vi ganske langt utpå havet, og prøvene tas dypere og dypere under overflaten.

Det tar tid å vinsje et svært apparat ned til 2000 meter under havoverflaten, og vi ligger ofte stille i over seks timer av gangen før vi beveger oss igjen. Det er klart ”stille” er ganske relativt her i liten kuling, men det er forvirrende, og man mister totalt steds- og tidssans etter en stund.

Dessuten blir jeg trøtt. Jeg er ikke sjøsyk, men gyngingen har en merkelig søvndyssende effekt. Som å bli vugget på armen til en stor mamma.

Jeg forsov meg til frokost i dag, og jeg merker jeg trenger mer søvn her ute enn jeg gjør på fastlandet. I tillegg er den monotone duringen fra motoren så høy at jeg bare så vidt hører vekkerklokka om morgenen.

Jeg møtte akkurat Sigrid Øygarden fra Polarinstituttet i korridoren. Hun forteller meg at det er meldt dårlig vær. Ganske mye dårligere vær enn det vi har sett til nå, og hun sier at jeg må pakke vekk løse ting på lugaren og holde meg fast. Det skal bli stiv kuling.

Nå skjer det i alle fall noe, selv om jeg innerst inne også lurer på hvordan en storm kjennes ut.

Vi har nå én stasjon igjen ute på havet før vi kan sette kurs mot isen. Hvis vinden fortsetter å komme fra omtrent samme retning som nå, sånn litt nordvest, så vil vi visstnok ikke få så mye bølger som vinden tilsier. Det er fordi vinden ikke får tak i vannet der det er is. Til gjengjeld vil vi sikkert få en forferdelig sur nordavind.

Det er fare for at jeg kommer til å holde meg nede i lugaren eller oppe på broa. Jeg har funnet litt historie om Svalbard jeg kan lese mens jeg venter på at vi skal nå den sagnomsuste isen.

Dessuten har Bente Edvardsen invitert meg opp på laboratoriet, hvor hun skal se på plankton i mikroskop.

Heldigvis viser det seg at jeg ikke er den eneste som synes livet her ute på det åpne havet er litt ensformig. Etter et par dager med monotoni begynner det å klø litt i snakketøyet, og vi samles i TV-stua for å se film eller prate om løst og fast.

Jeg forsøker så godt jeg kan å styre samtalene vekk fra plankton, alger og været, og lykkes nå og da. Det er mange rare folk med på toktet, og de har alle spennende historier å fortelle.

Bente Edvardsen forteller om et tokt hun var med på til Antarktis, Arve Kristiansen kan fortelle røverhistorier i timevis om tokt i arctic Canada og Indonesia, og Haakon Hop forteller om før i tida, da man ble kvitt all søpla på båten ved å tenne opp svære søppelbål på isen. Nå skal selvfølgelig alt kildesorteres.

Bare én dag igjen til iskanten nå, med mindre det skjer noe. Men det må man jo egentlig regne med at det gjør. Det eneste som er helt sikkert er at vi skal være tilbake i Ny-Ålesund før småflyet vårt drar mot Longyearbyen.

Det er ikke mye aktivitet i Ny-Ålesund om dagen, og planen er å ringe til butikken der og få dem til å åpne opp mens vi er der. På Svalbard er varer skatte- og avgiftsfrie, og det er mange her som skal ha med seg kvoten sin til fastlandet.

Vi har fremdeles ingen nyheter om hvor Alkekongen befinner seg, og nå spørs det om vi rekker å få sett noen før vi vender nesa mot land igjen.

Det kan hende vi får sett noen i isen, men der ute pleier de å være i små flokker, ikke de store gjengene på flere hundre som vi egentlig leter etter. Det ser ut til at prosjekt Alkekonge i all hovedsak kommer til å dreie seg om alger og plankton.

Jeg fikk akkurat beskjed om at jeg ikke kan sende hjem bilder via e-post lenger. Ikke bare er det svindyrt, men det forårsaker også problemer med satellittlinken vår.

Det er trist, for nå begynner vi å nærme oss isen, men jeg tar bilder i hytt og vær og skal nok få publisert noen når jeg kommer tilbake i redaksjonen.