Vi skulle kanskje legge til i Ny-Ålesund i natt, men det ble ikke til det, og toktleder Haakon Hop tok med seg en av mannskapet og dro inn i en av småbåtene som står på dekk. Han måtte sende noen e-poster med store vedlegg, og det går ikke med det satellittsystemet vi har ombord på Lance.

Ny-Ålesund er et av verdens nordligste samfunn, og verdens nordligste postkontor ligger her. Stedet ligger omtrent halvveis inn i Kongsfjorden, og har vært delvis bebodd helt siden 1600-tallet da nederlendere og engelskmenn drev med hvalfangst i området.

Norsk kulldrift ble satt i gang her i 1917, men ble lagt ned etter tolv år, før den ble startet opp igjen med staten som eier etter Annen Verdenskrig. Optimismen rådde på denne tiden og Ny-Ålesund var hjem for over 200 mennesker, og det var en egen skole her for barna.

Her var også utgangspunktet for Roald Amundsens ekspedisjoner for og nå frem til Nordpolen med fly og luftskip. I 1926 lykkes han, sammen med italieneren Umberto Nobile og amerikanske Lincoln Ellsworth, i å reise frem og tilbake til Nordpolen med luftskipet Norge.

Mellom 1946 og 1962 mistet 76 mennesker livet i gruvene her, og etter den siste ulykken krevde hele 21 liv ble all gruvedrift lagt ned og befolkningen forlot området. Ulykken gjorde også at statsminister Einar Gerhardsen måtte gå av, fordi mange mente at sikkerheten i gruvene ikke var godt nok ivaretatt.

I dag har Ny-Ålesund en bosetning på rundt 30 mennesker, men om sommeren inntar forskere fra rundt 15 forskjellige land det lille stedet og befolkningen øker til over 150.
Helt siden begynnelsen av forrige århundre har Ny-Ålesund vært besøkt av turister. I dag besøkes byen av rundt 20 000 turister hvert år.

Toktleder Hop mener vi vil være inne i Kongsfjorden i minst et døgn til, og det gjør ikke meg noe. Sjøen er ganske rolig her inne, men jo lenger ut mot munningen vi kommer, jo større blir bølgene.

Han kom tilbake fra Ny-Ålesund med gode nyheter om at vinden ute på åpent hav er svakere enn den var i går natt, men advarte også om at det nok kom til å bli verre før det blir bedre. Ute der fjorden starter kan det visst bli ganske heftig. Jeg får satse på at jeg sover innen da.

Forskerne ombord gjør målinger og tar prøver nesten hele tiden nå. Her tas blant annet optiske prøver i vannet, for å se hvor mye lys som slipper til nedover i dypet.

Fordi algene er avhengig av lys for å overleve, er det interessant å se om lysforholdene er de rette. I tillegg tar de med seg vannprøver fra alle stasjonene for å se hvordan det står til med dyreplankton.

På alle stasjonene tar forskerne CTD-prøver. Da måles conductivity, eller ledningsevne, som brukes til å finne saltinnholdet i vannet, temperature, og density, som brukes til å se forholdet mellom saltinnholdet og temperaturen.

I tillegg måles mengden klorofyll i vannet, for få en indikasjon på hvor mye planteliv som finnes. Vannprøver tas også med tilbake til laboratorier på fastlandet for å analyseres.

Da skal noen av forskerne gjøre DNA-prøver for å finne ut hvilke alger som finnes i ulike områder. For forskerne er det spennende å se om de siste årenes temperaturøkninger og om endringer i forholdet mellom atlantisk og arktisk vann også fører til endringer i algeforekomster.

Jeg har brukt litt av ettermiddagen til å lese gjennom noen forelesninger av Slawek Kwasniewski, fra Institute of Oceanology ved det polske vitenskapsakademiet (Sopot).

Han går for å være den fremste eksperten på dyreplankton i Svalbardområdet, og norske forskere som skal lære om disse merkelige dyrene sendes ofte til han på kurs.

For meg ser de ulike dyreplanktonartene ut som en blanding av insekter, reker og maneter, og de har merkelige latinske navn som Pareuchaeta norvegica og Neoscolecithrix farrani.

Men for livet her i polarområdene er plankton livsviktig, og danner næringsgrunnlaget for blant annet krill, som igjen spises av de rundt tolv hvalartene som til enhver tid oppholder seg i områdene her.

Den konstante gyngingen og duringen, og en kraftig dose frisk luft, gjør at man blir ganske trøtt. Jeg er heldigvis ikke den eneste som føler det slik, og samtalene rundt bordet dreier seg ofte om søvnmangel, bølgehøyde og vind.

Mange av forskerne her jobber i skift, og noen av dem er bare to på hvert team. De ser ganske trøtte ut etter å ha stått på dekk og tatt planktonprøver og merket dem i tolv timer.

Hvis været utpå havet ikke er så ille, skal forskerne ta prøver på noen stasjoner der ute. Men hvis det blåser for mye går kursen helt til de enorme ismassene som ligger rundt Nordpolen. Det er ikke godt å si hvor lang tid det tar ut dit, men en eller annen gang i morgen skal vi nok få se isen.