Forskning på spekkhoggere i det nordlige Stillehavet gjennom 40 år har avslørt et tydelig mønster.
– Det er et veldig strengt skille mellom de som spiser marine pattedyr, og de som spiser fisk, sier hvalforsker Eve Jourdain ved Universitetet i Oslo.
Hvordan er det i Norge?
Også her ser forskere at spekkhoggere spiser forskjellig mat. De fleste spiser fisk, mens noen spiser både fisk og sjøpattedyr.
Jourdain og kolleger lurte på om det er et tydelig skille mellom dem, slik som nord i Stillehavet.
Lever adskilt
Spekkhoggerne i det nordlige Stillehavet kan deles inn i fiskespisere og de som spesialiserer seg på å spise sel, niser, delfiner og hvaler.
– Det er selv om de er samme art og deler samme områder, sier Eve Jourdain.
– I løpet av mange år med forskning har man nesten aldri sett de forskjellige typene samhandle, sier Jourdain.
Dette vises også i genene til hvalene. Det er genetiske forskjeller.
– De har ikke paret seg på år etter år.
Gjelder ikke i Norge
Det er lett å tenke at det samme gjelder for spekkhoggere i Norge.
Men slik er det ikke, konkluderer Jourdain og kolleger i en ny studie.
– Alle henger med alle.
– Genetikken støtter dette. Det er ikke noe skille. Dette er en populasjon.
Det står i kontrast til det vi ser nord i Stillehavet, påpeker Jourdain. Det er altså ikke et globalt trekk at spekkhoggere deler seg i grupper basert på hva de spiser.
Forskerne har fulgt med på spekkhoggere i Norge i 13 år.
Spekkhoggere kan kjennes igjen på ryggfinnen.
Studien inkluderer 457 spekkhoggere. Hver spekkhogger ble observert mellom 3 og 22 ganger i løpet av årene.
Forskerne kartla hvem som bare spiste fisk og hvem som også spiste pattedyr som sel og nise. De registrerte også hvem som er i samme familie.
Det er tatt hudprøver og gjort genetiske analyser av rundt hundre av spekkhoggerne.
Spekkhoggere lever i små familiegrupper.(Foto: Norwegian Orca Survey)
Møtes der det kryr av mat
– Vi har oppdaget gjennom årene at hver familiegruppe er ulike når det gjelder hva de spiser, sier Jourdain.
– Dette er ganske viktig når det gjelder bevaring av arten fordi de som spiser marine pattedyr har mer kjemikalier lagret i kroppsvevet. Det er fordi de spiser høyere opp i næringskjeden.
Jourdain og kolleger har nå funnet ut at de som spiser pattedyr, ikke er en spesiell undergruppe.
De kan henge med spekkhoggere som spiser fisk, og de parer seg med hverandre.
Spekkhoggerne med ulikt kosthold henger sammen når det er mye mat på et sted.
– Det er litt som at vi kan gå til den samme populære restauranten og treffer på andre.
Annonse
Noen tider på året er det for eksempel mye sild i et område, da treffes spekkhoggerne.
– De kan henge sammen i en dag eller to, sosialisere og lære av hverandre. Så bryter de opp og drar hver sin vei igjen.
– De små, solide gruppene holder sammen så å si for alltid. De er i familie og består av mødre, barn og kanskje barnebarn.
– Hannene blir også værende hos mor, selv om de er i 20-åra eller til og med i 40-åra, sier Jourdain.
Spekkhoggerhunner kan bli hele 90 år gamle, mens hannene kan bli mellom 50 og 60.
Familiegruppene er ikke nødt til å spise den samme maten hele livet. De kan endre taktikk ut fra hva slags mat som er tilgjengelig, fant forskerne.
Kanskje skjer dette gjennom å lære fra andre grupper av hvaler.
– Det vil bli fokuset vårt i den neste studien. Nå som vi vet mer om hvordan disse nettverkene er bygget opp, kan vi studere hvordan kunnskap overføres gjennom dem.
Ikke bare sunt med sel
Eve Jourdain er grunnlegger av forskningsorganisasjonen Norwegian Orca Survey. De forsker på spekkhoggere i Norge.
Annonse
Forskere trodde tidligere at den norske spekkhoggerbestanden for det meste spiste sild og annen fisk, ifølge en tidligere sak på forskning.no.
Så ble det klart at noen av dem også spiser pattedyr som sel, men det er ikke nødvendigvis så bra for dem.
En tidligere studie viste at spekkhoggere som også spiser sel, har mye miljøgifter i seg.
– Vi fant at alle selspiserne vi undersøkte hadde så mye miljøgifter i kroppen at nivåene oversteg en terskelverdi som innebærer risiko for helseeffekter, sa Clare Andvik ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo.
– Det betyr at de står i fare for å få nedsatt immunforsvar, hormonendringer og redusert evne til forplantning.
