Rundt omkring i Norskehavet, Barentshavet og Grønlandshavet flyter det rundt 60-70 helt spesielle bøyer: Argo-bøyer.

Disse to meter høye bøyene er stappfulle av ulike sensorer og befinner seg vanligvis på 1000 meters dyp mens de flyter rundt med havstrømmene. Hver femte eller tiende dag dykker de ned til 2000 meters dyp. Så stiger de til overflaten mens de måler trykk, temperatur og saltholdighet gjennom vannsøylen.

Når Argo-bøyene er oppe i overflaten, sender de alle de nyeste dataene over satellitt, slik at forskerne får kunnskap om havet i sanntid.

– Bare noen timer etter at bøyene har gjort målingene, kan vi se resultater, sier havforsker Kjell Arne Mork.

Etter at dataene er sendt hjem til forskerne, dykker Argo-bøyene ned igjen til parkeringsdypet på 1000 meter og flyter videre med havstrømmene.

Har sunket gradvis etter 2010

Én av flere ting som Argo-bøyene måler, er saltholdigheten. Altså hvor mye salt som er i vannet i de ulike havområdene.

– I Norskehavet har vi sett en lav saltholdighet de siste årene, forteller Mork.

Saltnivået i Norskehavet var på topp rundt 2010, og så sank det gradvis. Saltholdigheten nådde et bunnivå mellom 2018 og 2020.

– Etter det har saltholdigheten blitt høyere, men den er fortsatt under det normale nivået til Norskehavet. Og det tar nok litt tid før den er der oppe igjen, sier havforskeren.

Mindre salt gir lettere sjøvann

Sammen med temperaturen er det saltholdigheten som påvirker vekten til sjøvannet. Lavere saltholdighet gir lavere tetthet – altså lettere vann. Mens lav temperatur og høy saltholdighet gir det tyngste vannet.

– Så når saltholdigheten har vært lavere enn normalt, blir ikke vannet like tungt som før, såfremt ikke temperaturen blir lavere. Og da synker det ikke like dypt lenger, forklarer Mork.

Akkurat det kan påvirke styrken på havstrømmene. Den termohaline sirkulasjonen, som den heter på fagspråket, er mekanismen der forholdsvis salt vann fra Golfstrømmen kommer til høyere breddegrader i Arktis og blir avkjølt. Da blir vannet tyngre, synker ned og renner ut i dypet i hele Atlanterhavet.

Denne mekanismen drar Golfstrømmen opp til oss, mens vinden fra sørvest dytter den i den samme retningen. Altså litt som ett lokomotiv i hver ende av toget.

– Så når vannet er lettere enn normalt og det blir dannet mindre dypvann, kan også den termohaline sirkulasjonen bli påvirket. Men hvor mye det faktisk påvirker styrken på havstrømmene, er litt usikkert. For vinden betyr også noe her, sier havforskeren.

Kan påvirke næringstilgangen

Det som påvirker saltnivåene, kan også påvirke forholdene under overflaten.

– Endring i saltholdighet og temperatur kan skyldes at vi får inn mer eller mindre av en type vannmasse i forhold til andre vannmasser, forklarer Mork.

– Og de vannmassene kan bringe med seg forskjellige typer plankton og næringssalter. Det kan igjen påvirke næringstilgangen til dyr høyere oppe i næringskjeden – både på godt og vondt, legger han til.

Saltnivåene falt som en stein på 70-tallet

Flere ganger tidligere har forskerne også sett lignende anomalier, altså perioder med unormalt lav saltholdighet.

På 1970-tallet så forskerne en stor saltholdighetsanomali i Atlanterhavet.

– Det som skjedde da, var at vi observerte at saltholdigheten gikk kraftig ned, sier havforsker Vidar Lien.

Men hvorfor det skjedde, strides de lærde om.

I 1988 kom en av datidens mest respekterte oseanografer, Robert Dickson, ut med en artikkel hvor han og medforfatterne mente at anomalien skyldtes en ferskvannspuls ut fra Arktis. 

Hypotesen deres var som følger: På slutten av 1960-tallet skjedde det noe i Arktis som pumpet ut ferskt overflatevann, som igjen bredte seg sørover langs det vestlige Atlanterhavet. Ti–tolv år senere kom dette ferskere sjøvannet nordover igjen langs den østlige siden av Atlanteren og skapte en saltvannsanomali her.

– Det var den aksepterte forklaringen, og er det kanskje til dels ennå, sier Lien.

To nye saltholdighetsanomalier på slutten av 1980-tallet og på midten av 1990-tallet ble forklart på den samme måten.

Ny forklaring: To separate hendelser

Men i 2007 kom de to forskerne Svein Sundby og Ken Drinkwater fra Havforskningsinstituttet ut med en vitenskapelig artikkel der de satte spørsmålstegn med ferskvannspuls-forklaringen.

De mente at ferskvannspulsen fra Arktis på slutten av 1960-tallet og ferskvannspulsen i det østlige Atlanterhavet rundt 1980 var to forskjellige hendelser.

– Kort fortalt mente de at mer lavtrykksaktivitet, som rett og slett vil si uvær, over Nord-Atlanteren vil dytte mer på vannmassene og dermed øke sirkulasjonen. Mens mindre lavtrykksaktivitet vil dytte mindre på vannmassene, sier Lien.

Siden temperatur og saltholdighet øker medstrøms sørover langs Nord-Amerika, men avtar medstrøms nordover langs Nordvest-Europa, vil endringer i sirkulasjonen påvirke saltholdigheten og temperaturen ulikt i de ulike havområdene.

– Økt sirkulasjon vil gi kaldere og ferskere vann langs Nord-Amerika, og samtidig varmere og saltere vann langs Nordvest-Europa – og motsatt, forklarer havforskeren.

– Så ferskvannspulsen langs Grønland og Nord-Amerika sent på 1960-tallet og ferskvannspulsen hos oss rundt 1980 var to separate hendelser, legger han til.

Sundby og Drinkwater så også at deres forklaring stemte overens med at ferskvannspulser historisk sett beveger seg saktere enn saltvannspulser.

– Med andre ord: Når vi har mye vind og vær, sirkulerer også havstrømmene raskere og vi får generelt varmere og saltere vann oppover langs våre kyster, sier Lien.

Om Argo-programmet

• Et internasjonalt program som startet i 2000.
• Havforskningsinstituttet representerer Norge.
• De første bøyene fra Havforskningsinstituttet ble satt ut i 2002.
• Argo-bøyene blir vanligvis satt ut fra et fartøy.
• Bøyene er batteridrevet og kan operere fritt i havet i tre til fem år.
• Alle bøyene måler trykk, temperatur og saltholdighet.
• Noen av bøyene kan også måle oksygen, klorofyll, partikkelkonsentrasjon, lys, pH og nitat.
• Alle dataene registreres i sanntid, og er fritt tilgjengelige for alle.
• Følg Argo-bøyenes vandring med havstrømmene her.

Artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet er én av over 80 eiere av forskning.no.
Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra Havforskningsinstituttet?

• 

  Ny teknologi forbedrer overvåkingen av skadelige alger

• 

  Nå finner havforskerne mye asiatisk penselkrabbe i Oslofjorden

• 

  Slik beveger gravide haier seg langs norskekysten

• 

  Dette kan skje når de største fiskene forsvinner fra fjordene

• 

  Da fartøyet «Frigg» målte brisling i Hardangerfjorden, satt kapteinen på et rom i Bergen

• 

  Menneskelig aktivitet har større påvirkning på kysten i sør enn i nord

Les flere saker fra Havforskningsinstituttet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER