Den europeiske hummeren (Homarus gammarus) har et seksualliv og en paringsadferd som, sett fra menneskelig synspunkt, virker både komplisert og merkelig.

Kjernen i paringsritualet er at hannen overleverer en spermpakke til hunnen – og denne kan hun oppbevare i opptil tre år, helt til hun føler seg klar til å få barn. Da lar hun eggene slippe ut fra forkroppen og passere over spermpakken, mens de blir befruktet underveis. De befruktede eggene blir så sittende fast under halen i opptil et år, til de blir klekket og slipper ut som larver.

Forskerne har lenge visst at hunn-hummere foretrekker å pare seg med store hanner, alfahanner med gode gener og som er i stand til å vinne kampen om de beste leveområdene. Men da Tonje Knutsen Sørdalen begynte på en doktoravhandling om seksuell seleksjon blant hummere, fant hun snart ut at også den relative størrelsen på hannens knuseklo er en viktig faktor.

Foretrekker store hanner og klør

– Ja, hunnene foretrekker store hanner. Men de er enda mer interessert i å pare seg med hanner som har relativt store klør i forhold til kroppsstørrelsen. Denne tiltrekningen, kalt seksuell seleksjon, gir så opphav til en bestand av hummere som vokser raskt og har store klør, forteller Sørdalen.

Det funnet er viktigere enn man kunne tro, for kollegaer av Sørdalen har oppdaget at hummerfiskerne påvirker hummerbestanden på en måte som går i motsatt retning av den seksuelle seleksjonen.

– Hummerfiskerne har en tendens til å fange store hanner, som også har størst klør. Dette bidrar til å skyve bestandene i retning av at både den gjennomsnittlige kroppsstørrelsen og klostørrelsen blir mindre. Da finner ikke hunnene lenger de største hannene. Farskapsdataene viser at de istedet begynner å pare seg mer tilfeldig med mindre attraktive hanner, forteller Sørdalen.

Signaler om god helse

Da Tonje Knutsen Sørdalen begynte på doktorgradsarbeidet sitt, var det første gang noen hadde kvantifisert makevalg hos hummer i en stor feltstudie.

– Vi visste ikke fra før av hvor viktig det er for en hann å ha store klør i forhold til kroppen, men vi vet fra andre studier at disse såkalte sekundære kjønnskarakterene, som kroppsstørrelse og klostørrelse, er der av en grunn. Klør kan brukes som våpen når hannene skal konkurrere om de beste territoriene, og stor kropp og store klør er signaler om god helse og gode gener som kan føres videre til neste generasjon. Det er ingenting hunnen ønsker mer enn at hennes barn skal arve egenskaper som sikrer god overlevelse og paringssuksess i sine egne liv, sier Sørdalen.

Når de store klørne og de gode helse-signalene blir borte, betyr det i praksis at vi risikerer å avle frem en hummerbestand med egenskaper som ikke er så gunstige for bestanden, eller for oss.

– Hvis det å vokse seg stor ikke lenger gir økt suksess i livet, risikerer vi at hummeren krymper i størrelse og blir mindre produktiv. Dette er en prosess vi på fagspråket kaller fiskeri-indusert evolusjon, utdyper Sørdalen.

De store klørne hos hummerhannene har dermed en liknende funksjon som de store gevirene hos for eksempel elgokser. Hvis jegerne systematisk skyter og tar ut de største oksene med de flotteste gevirene, mister disse oksene muligheten til å føre genene sine videre til mange kalver. Resultatet blir til slutt en hel elgbestand med mindre gevirer, som det ikke er like gøy å jakte på.

Den gode nyheten: Sørdalen har vist i sin doktorgrad at selv små hummerreservater har det som skal til for å ta vare på hanner med store klør – og med det sikre at store klør ikke går tapt i teinene.

Forskningen bidro til maksmål

Tonje Knutsen Sørdalens ferske doktoravhandling består av fire vitenskapelige artikler. Hun påviste allerede i den første artikkelen, som var basert på genetiske farskapsstudier, at de store hannene er veldig viktige for bestanden.

– Stor hummer er den hellige gralen for alle hummerelskere, men også for hummerne selv. I motsetning til oss mennesker så blir ikke fisk og skalldyr mindre fruktbare desto eldre de er, skrev Sørdalen i en kronikk i Aftenposten i 2015.

– Tvert imot: Mange marine arter vokser så lenge de lever, og jo større de blir, jo mer produktive og viktige blir de for bestanden. Dette gjelder også den norske hummeren. Vi visste fra før av hvor viktig store hunner er for eggproduksjonen, men at de også aller helst vil pare seg med store hanner med store klør, var noe nytt, forteller hun.

Den innsikten bidro til at Nærings- og fiskeridepartementet i 2017 innførte et maksimalmål på 32 cm for hummere som fanges langs kysten av Skagerrak. Hummere som er større enn maksmålet eller mindre enn det nasjonale minstemålet på 25 cm, må slippes ut igjen.

– Vi er litt stolte av at forskningen vår bidro til forvaltningen. Det skjer ikke hver dag at nye forskningsresultater blir brukt til å skape reelle endringer, kommenterer Sørdalen.

Behov for flere og større reservater

Etter at Sørdalen nå har fullført hele doktorgraden, argumenterer hun for at myndighetene også bør sørge for at det opprettes flere og større hummerreservater enn dem som finnes i dag.

– Hvis vi får til å lage et større og tettere nettverk av reservater, i tillegg til de reguleringene som allerede finnes, har vi gjort noen gode grep for å bevare hummerbestanden langs norskekysten. Da gir vi hummeren tid til å vokse seg stor i reservatene, vi bevarer egenskapene som store klør og raskere vekst, og de store hummerne kan bruke resten av livet sitt til å produsere masse avkom.

– Tilsammen vil dette være viktige tiltak for en hummerbestand som har krympet i både antall og antagelig også i størrelse, sier hun.

Hummerens triste historie

Historien om hummeren langs norskekysten er ellers nokså trist lesning, som handler om overbeskatning gjennom mange tiår. Den norske hummerbestanden var opprinnelig svært tallrik, og fra mellomkrigstiden fram til 1960 utgjorde norsk hummer fra 20 til 50 prosent av den totale fangsten i Europa. Tidenes hummertopp i Norge ble nådd i 1932, med et fangstkvantum på 1300 tonn. I 1960 hadde fangsten sunket til ca. 790 tonn, og deretter ble bestanden enda mindre.

– Nedgangen etter 1960 skyldtes sannsynligvis et økende antall hobbyfiskere med motoriserte båter som kunne trosse vær og vind og sette teiner i ytre områder som tidligere var forbeholdt yrkesfiskere. Dessverre var det også slik at det tok lang tid før den norske forvaltningen begynte å regulere dette fisket, forteller Sørdalen.

Andre land, som USA og Canada, var derimot tidlig ute med å innføre både minstemål og forbud mot fangst av rognhunner. Dette skjedde mens Norge gikk fra en situasjon hvor vi hadde veldig mye hummer og en stor eksport til en situasjon hvor vi i dag knapt dekker det norske markedet.

Maner til tålmodighet

Men i dag har altså hummeren fått sterkere beskyttelse, og det er Sørdalen glad for. Hun maner samtidig både forvaltningen og fiskerne til å være litt tålmodige.

– Fiskerne spør meg ofte om hvor lang tid det skal ta før vernetiltakene virkelig begynner å virke, og svaret er at det kommer til å ta flere år. Vi har fisket bestanden vår så kraftig ned at det vil ta tid å bygge den opp igjen. Hummeren bruker nemlig mellom fem og ti år på å bli kjønnsmoden, og deretter kan de bli veldig gamle. En hummerdame kan bli opp mot 70 år gammel, mens hannen kan bli rundt 50 år. Det er nok noe av forklaringen på at vi ennå ikke ser den fulle effekten av vernetiltak som rognvernet, kommenterer Sørdalen.

Sørdalen disputerte til doktorgraden ved Universitetet i Oslo Si juni, men har ingen planer om å legge forskningen på hylla. I sommer utstyrte hun forskere fra Havforskningsinstituttet med en sjøvekt som de skulle ta med seg på forskningstokt til Kvernskjær i Østfold, Bolærne i Vestfold og Flødevigen i Aust-Agder. Her fisker forskerne hummer hvert år, for å kartlegge endringer som skjer i bestanden.

– Det vanlige er ellers at vi måler kroppslengde, klostørrelse og slike ting, men i år ville jeg også ha informasjon om totalvekten. Jeg vil nemlig gjerne se hvor mye en hummer i et fisket område veier i forhold til en hummer som er like stor og bor i et reservat. De eksisterende dataene viser jo at fiskeriet ikke bare tar ut de hummerne som har størst klør, men også de som vokser raskest. De kommende vekt-dataene kan forhåpentlig gi et endelig svar på om hummerne vokser raskere i reservatet enn utenfor, forteller Sørdalen.

Hummere har personlighet

Tonje Knutsen Sørdalen understreker at hummerfiskerne selvsagt ikke bevisst går inn for å fange de raskest voksende individene med de flotteste klørne.

– Det som isteden er forklaringen, er antakelig at de hummerne som lettest blir fanget, også er de som er mest sultne og aggressive. Kanskje de for eksempel har en høyere metabolisme, fordi de vokser fortere, og det gjør at de trenger mer mat og derfor lettere går inn i teina.

– Det er også tenkelig at hanner med store klør søker å ta kontroll over agnet fordi de rett og slett har en mer dominant oppførsel. De som studerer personlighet hos dyr, hevder at individer som ofte går i feller har personlighetstrekk som gjør dem mer vågale og tøffere enn dem som unngår å ta like store sjanser, antyder hun.

Samliv blant hummere

Tonje Knutsen Sørdalen legger ikke skjul på at hun er fascinert av hummernes hemmelighetsfulle levesett. Hummerne må for eksempel skifte skall hver gang de skal vokse, og hunner skifter ofte skall omkring den tiden hun parer seg. Da er hun veldig myk og sårbar, og det kan ta rundt en ukes tid før det nye skallet har blitt så hardt at hun kan forsvare seg selv igjen. I denne perioden er det vanlig at hun bor sammen med hannen, slik at han kan forsvare henne. Derfor er det veldig viktig at hannens hule og territorium er slik at det er plass til begge to – og at andre hummere ikke tør komme inn.

Referanser:

Tonje K. Sørdalen mfl.: Harvesting changes mating behaviour in European lobster. Evolutionary Applications, 2018.

Charlie D. Ellis mfl.: Genotype Reconstruction of Paternity in European Lobsters (Homarus gammarus). PLoS One, 2015 .

Tonje Knutsen Sørdalen: Marine reserves and selective fishing shape mating behaviour, secondary sexual trait and growth in European lobster. Doktoravhandling, 2019.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

15 ting du kanskje ikke visste om delfiner

Nebbhvaler reagerer voldsomt på militære ubåtjakt-sonarer

Stemmer det at hver sjuende bølge er ekstra høy?